Del gjerne:

10 år og 54 bøker; det er hva lesesirkelen “The Bookworms” hadde å feire, da vi nylig reiste til Italia og Verona – en aldeles nydelig by i provinsen Veneto, litt syd for Gardasjøen. Verona er aller mest kjent for sitt romerske amfiteater, Arena di Verona, samt som stedet der Shakespeares “Romeo og Julie” utspiller seg.

Som seg hør og bør for en lesesirkel, hadde vi selvsagt en ny god bok (og gode lesebriller) med i bagasjen; og månedens bok ble “Nøtteskall” av Ian McEvan.

“Prime location” i Verona

Det er enkelt å komme seg til Verona. Både SAS og Norwegian flyr direkte, og er man tidlig ute med bestillingen, er det fullt mulig å sikre seg billetter til en overkommelig pris. Flytiden er kun to timer og 50 minuttet. Fra flyplassen er det 20 minutter med drosje til sentrum. Med andre ord, rask og effektiv forflytting. Og i godt selskap og med en god bok for hånden – ja, da er du fremme før du vet ordet av det.

Det er alltid en viss spenning forbundet med innkvarteringen. En ting er å se bilder, noe helt annet er å oppleve det i virkeligheten. Og vi kunne virkelig ikke ha truffet bedre; vi trives best i leilighet på tur – for dermed å holde oss samlet. Leiligheten ble denne gang bestilt via booking.com og stod til forventningene – og vel så det …

Det fantastiske og rikt utsmykkede huset, en gang en privatbolig, hadde “prime location” midt på Piazza Erbe. Med hele toppetasjen til disposisjon og balkong i tre himmelretninger, følte vi at hele verden lå for våre føtter. Og det beste av alt, prisen var absolutt overkommelig. Vi kløp oss alle i armen og fikk nesten åndenød, da vi entret den romslige leiligheten og slo til side skoddene foran vinduene. Utsikten som møtte oss over det pittoreske torvet, var helt uvirkelig og noe vi sent vil glemme. Og der, rett foran oss tronet en fantastisk løvestatue på sokkel like høy som huset. Det var som å være omgitt av filmkulisser.

God morgen Verona …

Jeg har alltid en fast rutine på byferier – en rutine som jeg anbefaler på det varmeste. Jeg kaller det “å vekke byen”. Det vil si å komme seg tidlig ut på en hyggelig fortausrestaurant, bestille dobbel espresso og en croissant og nyte synet av en by som våkner til liv. Vinduslemmer blir slått til siden, butikker åpner dørene, varer kommer ut på gatene, fortau feies, blomster vannes og menneskene strømmer til. Denne gangen vekket vi Verona; men først etter en lesestund på balkongen …

Løft blikket og nyt

Jeg har lenge hatt et stort og bankende hjerte for Italia som ferieland. Det er noe genuint og ekte over det, og menneskene er varme og imøtekommende. Dette var mitt andre besøk i Verona, men mitt første var av den korte-gjennomreise-typen. Denne gangen hadde vi imidlertid rikelig med tid til å vandre gatelangs; stoppe opp, løfte blikket og ta inn over oss alle de mektige inntrykkene. Og det beste av alt – kunne nyte det hele i selskap med fire gode venninner for sammen å kunne skape minner.

Den beste måten å skaffe seg oversikt over en ny by på, er å oppsøke byens høyeste punkt; i dette tilfellet var det Piazzale Castel San Pietro. Det ble en hyggelig spasertur over elven Adige, før vi tok fatt på trappene som snor seg opp langs åsen. Turen er nok til å få fart i blodsirkulasjonen, men på ingen måte noe blodslit. Belønningen kommer i form av en fantastisk utsikt over vakre Verona og elven Adige som omgir byen. Og skulle trappevandringen vekke tørsten, så byr det seg muligheter til å få lesket strupen på toppen.

Mat og vin i skjønn harmoni

God mat og godt drikke er utvilsomt en av hovedingrediensene i et vellykket Italia-opphold. God “research” og planlegging er ofte den beste oppskrift for å sikre seg de gode matopplevelsene, i allfall når man reiser så mange som fem. For hva er vel verre enn å vandre gatelangs, sulten og med lavt blodsukker, i søken etter en god restaurant med ledig bord til fem personer. Den kan gå utover stemning, humør og ikke minst matopplevelsen …

Vi hadde booket de aller fleste måltider på forhånd, basert på anmeldelser og et utall reisebrev som vi fant på nettet – det være seg både lunsj og middag. Slik sikret vi oss god variasjon, både matmessig og geografisk. Med unntak av en liten endring som ble gjort underveis, traff vi blink hele veien.

Når både dagene og vandringene blir lange og varme, er det viktig med påfyll av både vått og tørt. Her valgte vi å gå for innfallsmetoden. Det finnes et utall av innbydende trattoria´s og cantina´s, som passer ypperlig for å stoppe sulten og balansere væskebalansen. Vi unnet oss også den store gleden av å gå berserk i den lokale delikatesseforretningen. Resultatet; et kort innføringskurs i italienske oster og hvordan man best nyter de. Det hele endte opp i et lite herremåltid inneholdende et variert ostefat og nyskåret skinke – i selskap med gode lokale viner, foran vår favorittutsikt – livet på Piazza Erbe.

Vinutflukt til Valpolicella

Tenke seg til å kjøre innover den frodige Valpolicella-dalen, omgitt av vinranker, vakre vingårder og med hvitkledde fjell i bakgrunnen; langs veien dukker det opp skilt til vingårder med navn som vi ellers bare kjenner fra hyllene på Vinmonopolet. Surrealistisk og nok en klype-seg-i-armen-opplevelse.

Vi hadde imidlertid plottet inn vinbesøk til den lille, og her til lands heller ukjente, vingården Valentina Cuba i landsbyen Fumane. Fra Verona ble det en liten drosjetur på 20 minutter. Sammen med sin familie, produserer Valentina Cubi økologiske Amarone- og Ripasso-viner.

Valentina viste seg å være en sjarmerende liten dame med et stort hjerte, perlende humør og naturlig nok, stor kunnskap om vin og vinlaging. Gjestfritt tok hun imot oss og bød gladelig på omvisning, opplæring, gode historier og til slutt vinsmaking. Vinen smakte fortreffelig! Men hva ellers er å forvente, når den nytes i vakre omgivelser med blikket hvilende på vinrankene som danner opphavet til de edle dråper. Da vi lykkelige og småfnisende forlot Valentina og hennes vingård, var det med både nyervervet vinkunnskap og vinflasker i bagasjen. Spyttebakkene i vinsmaker rommet var like tomme da vi dro som da vi kom …

Landsbygda på sitt beste

Det er utrolig hvordan følelsen av mange og varierte opplevelser kan forlenge hele ferieoppholdet. Etter å ha toppet et særdeles vellykket tredagers opphold i Verona, med en opplevelsesrik dag i Fumane, Valpolicella, hadde vi nettopp denne følelsen. Ikke minst etter å ha tilbragt noen lunsjtimer på den noe uortodokse og rustikke landsbyrestauranten, Trattoria Osteria N1. Her fikk vi servert lokal matskikk på sitt beste. Enkel og smakfull med kun de beste råvarene. Porsjonene var store og vinglassene rause. Og personalet, med Michele Filippi i spissen, var uforglemmelig. Ingenting overrasket oss her, ikke engang da jeg fikk en lysegrønn undulat som følgesvenn under måltidet. Det eneste vi ikke hadde tatt høyde for denne dagen, var at Fumane er en bitteliten landsby, uten egne drosjer. Men hva gjør vel det, når man befinner seg blant nye venner, langt ute på den italienske landsbygda, hvor det er noen som kjenner noen som kjenner …

En stor takk til Lise, Janne, Dorte og Bente for supert reisefølge! Jeg gleder meg til 10 nye år med “The Bookworms” – og ikke minst til ny tur i mai 2019!

Del gjerne: