Del gjerne:

Det er tidlig på morgenen. Tåka ligger tett over Krokskogen. Det er blikkstille og klart over Tyrifjorden. MS Thorbjørn kommer sakte mot oss. På ferjekaia står jeg og venter spent sammen med en stille og spent forsamling, bestående av to 10.-klasser fra Modum og deres lærere, samt en delegasjon fra 22. juli-senteret i Oslo. Vi er alle på vei ut for å tilbringe dagen på Utøya. Følelsen jeg kjenner på er sammensatt og vanskelig å sette ord på – men jeg gleder meg.

Da går det opp for meg, hvor skammelig lite jeg egentlig vet om Utøya, bortsett fra 22. juli-hendelsen. Jeg hadde ingen som helst anelse om hva som egentlig ventet meg. Den noe udefinerbare følelsen bar jeg med meg gjennom hele dagen – frykten og nervøsiteten slapp imidlertid umiddelbart taket i det jeg entret MS Thorbjørn og ble ønsket velkommen av en smilende blid daglig leder på Utøya, Jørgen W. Frydnes, og like blide Jakob Vorren, overlevende etter 22. juli og nå ansatt i AUF. Takket være deres åpenbare positivitet og vennlighet, ble Utøya raskt ufarliggjort for meg. Jakob var invitert med denne dagen for å dele sine opplevelser med 42 spente 10. klassinger – ikke bare om hendelsene 22. juli, men minst like viktig; om veien videre og hvilken lærdom vi her kan ta med oss.


“Vi har et ansvar i det å kjempe videre for de verdier som de drepte kjempet for …” (Jakob Vorren)

Første gang Jakob deltok på AUF sommerleir på Utøya var han bare en nysgjerrig og vitebegjærlig gutt på 13 år. Minnene han har er mange; de fleste av dem gode. – Det å få være på AUF sommerleir på Utøya, i fellesskap med en stor gjeng med ungdommer samlet i et demokratisk idéfellesskap, er helt unikt. Her deles tanker, visjoner og verdier som Arbeiderbevegelsen er tuftet på og fremdeles brenner for. Derfor er det ikke spesielt vanskelig for meg å være her etter 22. juli, forteller han. – Her kan jeg minnes mine venner som mistet livet den skjebnetunge dagen, samtidig som jeg får muligheten til å bygge videre på stedets lange historie og sørge for at ungdommer også i fremtiden får de samme gode mulighetene som jeg selv har vært så heldig å få.

Gjennom en times uhøytidelig samtale i biblioteket, serverer Jakob, med god støtte fra Jørgen, sine unge tilhørere en “usminket” versjon av sine egne opplevelser 22. juli – alt fra han satt i et fullstappet kaféhus og hørte Gro Harlem fortelle om sitt politiske liv, til han så en bevæpnet mann kledd som politi gå i land på øya kl 17.15. Denne mannen skulle raskt vise seg å ikke være politi …

Høyt under taket

– Det er ikke tilfeldig at det nettopp er 10. klassinger som besøker Utøya, forteller Jørgen W. Frydnes. Han ble hentet inn som daglig leder allerede samme år som tragedien rammet øya, og han har vært sentral både med å bygge opp igjen Utøya til slik den fremstår i dag, men også i kontakten med alle de berørte gjennom hele prosessen. – Det pedagogiske opplegget passer godt og er nyttig for nettopp denne aldersgruppen. Det er så utrolig mye å lære av det som skjedde her. Viktige temaer som likeverd, fellesskap, toleranse, ytringsfrihet og mangfold er noe vi snakker mye om i våre møter med ungdomsskoleelevene – hvor viktig det er å se hver enkelt og sørge for at ingen skal måtte få oppleve det å bli stående utenfor.

I biblioteket er det høyt under taket – i ordets rette forstand. Det er ikke tilfeldig. I møte med ungdommene, ønskes alle spørsmål og innspill velkommen.

Hegnhuset – minnested og læresenter

Hele 69 personer mistet livet på Utøya 22. juli 2011. I alt 13 av disse ble drept i kaféhuset. I tillegg ble overlevende her både fysisk og psykisk merket for livet. Kaféhuset er også det stedet hvor det fortsatt finnes synlige, fysiske spor i form av blant annet kulehull i veggene. Huset står nå urørt og bevart, godt hegnet av Hegnhuset.

Kaféhuset er bevart som minnested for alle de berørte, men også for å kunne minne neste generasjons ungdommer om at de selv må ta ansvar for å hegne om demokratiet. Her vitner åpne vinduer om flukt og overlevelse, og kulehullene om de 13 som ble drept her inne. Glassfasaden på den arkitektonisk vakre bygningen er symbolsk dekket med flere hundre søyler til minne om de overlevende – 69 av de strekker seg helt opp og bærer taket. Hegnhuset er fylt med symbolikk. Det virkelig geniale er imidlertid at kaféhuset nå er bevart for ettertiden uten at det står til stadig og synlig påminnelse om de grusomheter som fant sted der. Livet på Utøya er for lengst gått videre …

Hegnhuset er tegnet av arkitekt Erlend Blakstad Haffner, og det er kåret til ett av 10 bygg i verden med arkitektonisk særpreg.

Kraftfull visualisering

I Hegnhuset fikk jeg møte med det som nok gjorde aller sterkest inntrykk på meg denne dagen; tidslinjen for hendelsene 22. juli, visualisert ved hjelp av SMS-tekstbobler. Her kan vi lese fra kommunikasjonen som pågikk mellom de unge som var fanget midt i terroren, og deres pårørende. Noen av meldingene er fra overlevende – mens andre ser vi går fra å være dialog til enveiskommunikasjon. Som mor til to, utløste dette et hav av følelser som jeg overhodet ikke var forberedt på. Tause 10.-klassinger viste at dette også for dem var sterk kost.

Jeg håper virkelig at så mange 10. klasser som overhodet mulig får muligheten til å oppleve dette. Et besøk på Utøya burde, i mine øyne, være obligatorisk.

Demokratisk idéverksted

De nøytale områdene i Hegnhuset som omgir Kaféhuset, utgjør også et morderne læringsenter. En vandring her ga meg nyttig påfyll av kunnskap om 22. juli-hendelsene, samtidig som jeg vandret rundt de mest berørte delene av terrorangrepet. Utsikten til skogen og Tyrifjorden gjennom de enorme glassflatene ble jevnlig befriende, små pustehull for tankene mine. Og mens jeg ruslet stille rundt i mine egne tanker, var 10. klassingene i full aktivitet med foredrag og oppgaver i “Demokrativerkstedet”.

“Det europeiske Wergelandssenteret og Raftostiftelsen tilbyr et eget undervisningsopplegg på Utøya for ungdomskoler. Prosjektets overordnete målsetting er å styrke ungdoms demokratiske holdninger, verdier og ferdigheter. Økt interkulturell og demokratisk kompetanse hos ungdom er et viktig bidrag i tidlig forebygging av anti-demokratiske holdninger og ekstremisme, og særlig relevant for en av samfunnets viktigste demokratibyggende institusjoner, nemlig skolen. Prosjektet setter ungdom i sentrum og tar dem på alvor som «påvirkere», aktører og rollemodeller”. (Utøya.no)

Historie, politikk og kjærlighet

Jovisst er Utøya preget av en tung historie, men vi må for all del ikke glemme at denne historien er så uendelig mye mer enn 22. juli 2011; fra munker og pilgrimer, handelsmenn, en høyreradikal genralkrigskommissær og Nasjonal Samling, frem til Arbeiderbevegelsen overtok øya i 1932 og Oslo og Akershus faglige samorganisasjon til slutt ga øya i gave til AUF i 1950. Historien er behørig dokumentert og utstilt i galleriet i “Arbeidsmiljølåven”.

Siden 1950 har Utøya hatt en sentral rolle for Arbeiderbevegelsen, Arbeiderpartiet og ikke minst AUF. Her har statsministre, partiledere og framtredende politikere formidlet visjoner, standpunkter og utspill som har hatt stor påvirkning for Norges historie. Det er her i tillegg blitt knyttet tette og livslange vennskapsbånd og romantikken har blomstret. Det er ikke helt uten grunn at den stemningsfulle stien langs øya har fått navnet “Kjærlighetsstien” …

En annen ting som overrasket meg positivt, er at Utøya i så utbredt grad blir benyttet av så mange flere enn de tilknyttet Arbeiderbevegelsen – eksempelvis ulike religiøse organisasjoner, Norsk Folkehjelp Ungdom, Røde Kors ungdom, Natur og Ungdom, Elevorganisasjonen, Handel og Kontor, Fellesforbundet, Sosialistisk Ungdom og Rød Ungdom for å nevne noen. I tillegg har gjester fra hele verden besøkt øya.

Igjen – så mye jeg ikke visste om Utøya selvom den ligger kun drøye 10 kilometer fra der jeg bor…

Moderne konferansefasiliteter

I motsetning til om sommeren, hvor det yrer av liv på de ulike sommerleirene, er det stille på Utøya en høstdag i november. Bakken er dekket med løv, og parkbenkene står tomme. Det passer meg bra, kjenner jeg, for det gir meg tilstrekkelig ro til å beundre naturen og de vakre bygningene, samtidig som jeg kan bearbeide alle inntrykkene. For inntrykkene er mange – og varierte. Arkitekturen på de nye byggene gjør besøket på Utøya til en estetisk nytelse. Igjen et bevis på hvor lite jeg visste og helt sikkert mange andre med meg.

Seks år etter terrorangrepet, fremstår Utøya også som et spennende og ikke minst populært møte- og konferansested, med alle nødvendige og moderne fasiliteter. Utøya har også utviklet et tett og godt samarbeide med Sundvolden Hotel, et samarbeid som kan tilby et variert og noe annerledes kurs- og konferansetilbud.

Sentralt på øya står nykommeren “Torget”, som blant annet inneholder spisesal, bilbliotek og konferanserom. Nytt er også de små trehyttene for overnatting, med fasiliteter som gjør stedet tilgjengelig for de med spesielle behov. Men når det kommer til sommerleirene, ja, så er det fremdeles telt som gjelder …

En inkluderende prosess

Et besøk til Lysningen, de berørtes egne og mer private minnested på øya, sammen med Jørgen, daglig leder og en viktig person for utviklingen av dagens Utøya, satte et verdig punktum for besøket mitt der.  I en lysning i nordenden av øya, med utsikt over Tyrifjorden, har det vakre minnesmerket fått sin verdige plass. Plasseringen ble bestemt etter en inkluderende prosess i samarbeid med de direkte berørte av hendelsene 22. juli, og den er på ingen måte tilfeldig. – Det ble raskt enighet om to viktige kriterier for hvor minnesmerket skulle plasseres; Det skulle være et sted hvor ingen ble drept og med avstand til stedet hvor gjerningsmannen ble pågrepet. Grunnarbeidet med legging av skiferheller og rydding av stier, ble gjort i beste dugnadsånd av pårørende og overlevende.

Selve minnesmerket føltes det som om jeg kunne ha sittet og iakttatt i evigheter. Over sirkelen som denne rydningen utgjør, svever en stålring hvor navnene og alder på de som ble drept på Utøya 22. juli er stanset ut. Ringen symboliserer evigheten, ingen begynnelse, ingen slutt. Her kommer ingen navn først eller sist – et vakkert sted for å minnes …

Til ettertanke

En stor og hjertelig takk til de ansatte på Utøya, Jørgen, Ann Helen og Jon, for invitasjonen. Dette ble for meg en flott, minnerik og lærerik dag med sterke inntrykk og opplevelser, som har utvidet mine horisonter betraktelig – en dag til ettertanke og jeg føler meg utrolig heldig.

For nettopp her, på åstedet for den mest grusomme terrorhandling, blir fremmedfrykt erstattet med inkludering og forståelse; her lærer vi at hatet ikke må få seire, og at vi ikke trenger å være redd for å ta i noe som er vondt. På Utøya lærer vi hvordan vi kan leve videre med 22. juli på en god måte.

 

Del gjerne: