Del gjerne:

Det var ikke gjort over natten for Beate Moe Haugen Brørby å ta den endelige avgjørelsen om å overta den vakre familiegården. I tillegg til moderne gårdsdrift, hviler det en kulturhistorisk forpliktelse over Mo Gård som til enhver tid skal forvaltes på en forsvarlig måte. Med agronomutdannelse og ingeniørtittel innen næringsmiddelteknologi, var hun imidlertid både godt forberedt og rustet for gårdsdriften og historien, ja, den fikk hun inn med morsmelken.

Avgjørelsen falt imidlertid etter et permisjonsår fra jobben i Næringsmiddeltilsynet, hvor hun jobbet fulltid på gården sammen med sin far – en avgjørelse hun naturlig nok ikke har angret et sekund på. “Jeg går med andakt over tunet her hver dag og tenker hvor utrolig heldig jeg er som får lov til å forvalte alt det fantastiske på Mo Gård. For det er slik jeg føler det; Jeg eier det ikke – men forvalter det”, forteller Beate. Hun overtok formelt i 2001, ansatte sin far og drifter i dag gården sammen med sin mann, Trond Brørby.

Den “andaktsfølelsen” fikk jeg kjenne på denne deilige sommerdagen. Og jeg kan bekrefte at det virkelig hviler en helt spesiell og eventyrlig stemning rundt tunet på Mo Gård. Fra verandaen på hovedhuset fra tidlig 1800-tallet, hvor jeg ble tatt imot med kortreiste Røyse-jordbær og is, hviler blikket på bautaen som ble reist på Jørgen Moes 100-årsdag i 2013, til minne om den folkekjære forfatteren, eventyrsamleren og teologen. Dreier man så hodet litt til venstre, får man øye på “Rødbygningen”, gårdens eldste bygning fra 1500-tallet, som forøvrig var Beates hjem i oppveksten og hvor Beates far Viggo i dag bor. Og som om det ikke var nok, så passerer Pilgimsleden over Mo Gård. Her ligger Lamyra Naturreservat med natursti rundt det sagnomsuste Mostjernet. Virkelig nok til å ta pusten fra enhver …

moe7

moe9

moe4

moe2

Beate er ikke første kvinnelige arvtaker på Mo Gård. Historien har villet det slik at det er flest kvinner som har overtatt, senest hennes bestemor før Beate selv. Og historien er lang og innholdsrik. Gården har vært i familiens eie siden 1300-tallet, med unntak av 19 år i forbindelse med de harde 1930-åra. Da så Beates oldefar seg nødt til å selge gården. Det må imidlertid 20 års eierskap til for å kreve odel, så da gården ble til salgs igjen etter 19 år, klarte Beates bestemor, Beate, og hennes mann Hans Trygve Haugen å kjøpe gården tilbake. Sammen  gjorde de det til et livsverk å restaurere den både utvendig og innvendig, en bragd som de ble belønnet for med Hole kommunes Kulturpris i 1986.

Bygningene på gården er de samme som på Jørgen Moes tid, men også deler av interiøret i hovedhuset er bevart originalt. Den vakre rosa peisestuen har fått beholde sin opprinnelige farge samt deler av interiøret. Det samme gjelder den grønne stuen hvor slektninger i glass og ramme, med Jørgen Moe i midten, forteller om slektens gang …

Veien blir til mens man går! Slik har det også vært for Beate og Trond med å tilpasse moderne gårdsdrift og familieliv med den kulturarven som de ansvarsbevisst forvalter. Da Beate for tiden er opptatt med en etterutdannelse, og Trond har full stilling utenfor gården, innebærer dette blant annet utleie av det meste av de 650 målene med kornproduksjon. Likeledes er kjøttproduksjon og Hereford-kveg skiftet ut med oppstalling av travhester. Inklusive familiens egne ridehester, finnes det i dag 20 hester på gården. Beates far, Viggo, har alltid hatt et helt spesielt forhold til dyra på gården. Han har derfor beholdt fire søyer og åtte lam som får den beste pleie og boltrer seg fritt på de store åpne beitemarkene.

 

moe5

moe12

moe3

gård9

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

“I brønden og i tjernet”

Den første barneboken som jeg kan huske at jeg leste, var Jørgen Moes “I brønnen og i tjernet”, som jeg fikk i gave av en svært litteratur- og kulturinteressert tante. Boken ble første gang utgitt i 1851 og regnes som den første, norske barneboken. “Enkelte bøker skal man bare ha lest, og dette er en nasjonalskatt”, lød budskapet. Jeg leste og ble umiddelbart grepet av spenningen som utspant seg mellom “Store-Beate”, “Lille-Beate” og “Viggo Viking”, en handling inspirert av Jørgen Moes egen barndom. Det ble derfor en helt spesiell opplevelse for meg å besøke dukkestuen fra boken, sammen med Beate.

Den helt spesielle dukkestuen, forøvrig regnet som Norges eldste, ligger vakkert til i enden av lønnealléen, der den alltid har ligget. Byggestilen er heller unorsk med sitt hvelvede tak og utvendig rappede vegger, men detaljer gjør at byggeåret regnes å være rundt samme tid som hovedhuset som stod ferdig i 1813.

“Dukkestuen er et tegn på at Jørgen Moe hadde en barndom hvor han og hans søsken fikk lov til å utfolde seg i lek, noe som slett ikke var vanlig på den tiden”, forteller Beate. Hun stod fritt til å bruke dukkestuen selv i barndommen, men hun fikk aldri den helt store interessen for dukkelek. I dag har Beate imidlertid stor glede av å kunne vise frem denne kulturskatten og dele historien med besøkende på gården. Innvendig har tømmerveggene fått beholde sin originale rosafarge og malte brystning, og huset er eventyrlig innredet med originale leker og møbler. Og i sengen hviler “Lille-Beates” dobbeltgjenger under Jørgen Moes dåpskjole og cape, forøvrig brukt av familien helt frem til dagens, yngste generasjon.

dukke1

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

dukke6

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

dukke4

dukke7

På stabburstrappa

Som seg hør og bør på en gård av Mo Gårds størrelse, troner et majestetisk 1700-talls stabbur midt på tunet. Jeg er bare lei meg for at jeg glemte å dra i stabbursklokka – det har jeg nemlig alltid hatt veldig lyst til!

Beates mor, Rønnaug, har sakte men sikkert gjennom årene skapt et eget lite gårdsmuseum i stabburets to rom i første etasje. Her har hun nøysomt samlet ting og tang, stort og smått, med betydning for gårdens historie gjennom de siste århundrer. Rommene benyttes også jevnlig til eventyrlig historiefortelling rundt 1700-talls langbordet under omvisningsturer, i tillegg til fortsatt å tjene som tørkerom for skinker på rad og rekke.

Beate har nå overtatt ansvaret for disse omvisningene og arvet morens manus. Men som bonde selv og eier og driver av gården, har hun tillatt seg å justere manuset noe, med dagens drifts- og livsform som utgangspunkt. Jeg fikk et godt innblikk i historien på stabburstrappen denne sommerdagen sammen med Beate og Trond, og jeg kan ikke si annet enn at den bør høres av så mange, mange flere …

 

stabbur2

stabbur10

stabbur6

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

“Hanserudstua”

Den gamle husmannsplassen som i sin tid huset Hans Grenader, ble for noen år tilbake flyttet opp på gården. Huset var imidlertid i såpass dårlig forfatning, at Beate og Trond vurderte å sette fyrstikken bort i det gamle tømmerbygningen. Det klarte de ikke – men valgte heller å restaurere “Hanserudstua”og flytte huset nok en gang. Men skulle huset tas i bruk, måtte det isolasjon til. Løsningen ble å isolere og kle huset utvendig og heller bevare de flotte innvendig tømmerveggene.

Resultatet ble “Hanserudstua Café”, et populært samlingssted for gårdens besøkende fra fjern og nær. Her serveres det både kaffe og lapper, og det finnes også en liten “gårdsbutikk”. På vinteren holdes caféen åpen som skistue i helgene, riktignok kun dersom snøforholdene tillater det. I dag var det verken snø eller salg av lapper i “Hanserudstua”, men jeg fikk sikret meg siste utgave av “I brønnen og i tjernet”, utgitt av Hole kommune i forbindelse med Jørgen Moes 200-årsjubileum i 2013. Og ikke minst ga Beate meg et innblikk i gårdens gamle familiealbumer som både viser avdukingen av Jørgen Moes bauta i 1913, og ikke minst hvordan gårdshusene så ut på den tiden.

 

hanserud1

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

hanserud2

hanserud3

hanserud4

Etter en fantastisk dag på Mo Gård, fremstår gården for meg som en utømmelig kulturell kilde – vel ivaretatt av dagens beboere. På en vandring rundt gården, latet det til å dukke opp nye severdigheter rundt hver en sving. Et eksempel på dette er den gamle smia fra Hodt på Røyse, som i 1989 ble gjenreist på Mo i samarbeid med Buskerud Fortidsminneforening etter at Beates far ga tomt til den gamle smia. Et annet eksempel er den gamle “kjona”, nærmere bestemt Tørkehuset for korn og lin fra tidlig på 1800-tallet, som opprinnelig stod på Elstangen, men ble flyttet til Mo Gård i 1982 av Fortidsminneforeningen i Buskerud ved blant annet Jo Sellæg.

Det er som dere forstår, så uendelig mangt å oppleve på Mo Gård. Derfor blir jeg både litt trist og forundret over at ikke flere av distriktets skoler benytter seg av denne unike muligheten til å la elevene oppleve norsk kulturhistorie på nært hold. Min oppfordring til disse skolene er derfor; La barna lese “I brønnen og i tjernet” for så å oppleve det hele ved et gårdsbesøk.

Det er lange tradisjoner med å ta imot folk på Mo Gård – slik er det også i dag. Gårdsturisme er en tradisjon som Beate i aller høyeste grad har ført med seg videre. Det finnes derimot ingen faste åpningstider, men ved avtale byr hun gladelig på både omvisning i de eventyrlige omgivelsene og formidling av historier og sagn.

Les mer om gårdsbesøk på Mo Gård HER 

Jeg vil med dette få rette en takk til min nå avdøde tante Ma, som tidlig innviet meg i Jørgen Moes eventyrlige verden. Og ikke minst, en stor takk til Beate og Trond, som lot meg få muligheten til ærbødig å vandre rundt i den eventyrlige atmosfæren 40 år senere.

gård6

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

gård7

stabbur1

 

 

 

 

 

 

Del gjerne: