Del gjerne:

I dag har jeg krysset både kommune- og fylkesgrense, og tatt turen til Hadeland. Nærmere bestemt Lokstallen Røykenvik. Det har jeg nemlig hatt på programmet en god stund, og er overlykkelig for å endelig ha gjennomført. Men jeg ble faktisk sittende og tenke litt mens jeg kjørte langs tåkelagte Randsfjorden, om jeg nå var i ferd med å utføre dødssynden ”Handelslekkasje”. Svaret var jo egentlig enkelt – selvsagt ikke! Vi tilhører jo samme region og bør derfor stå samlet. Vi vil jo ha hadelendingene til å benytte seg av alt det vi har å tilby, så det skulle bare mangle om ikke vi skulle gjøre tilsvarende tilbake. Sammen står vi sterkere (får bare ikke sagt det ofte nok, som dere kommer til å forstå) og blir enda mer attraktive. Også har jeg jo en eventuell kommunesammenslåing i retning Hadelandsbygdene i bakhodet…

Dessuten er det en annen svært god grunn til at jeg føler at Lokstallen Røykenvik passer inn i Urbant Landliv. Eier av dette fantastiske stedet, Benedicte Ferner, la ned butikken sin på Frogner, flyttet til Hadeland og kjøpte Lokstallen sammen med sin samboer. Her har de, sammen med mange dyktige ”hjelpere”, skapt en oase av kafé, restaurant, butikk og opplevelsessenter. Her får man brukt absolutt alle sansene – pluss kredittkortet!!! Skjønner dere – Urbant Landliv…

IMG_6600

IMG_6599

IMG_6601

IMG_6637

IMG_6628

Maten er en opplevelse i seg selv. Solid og god tradisjonskost, men en egenkomponert ”twist”. Hos oss damene falt valget på: Sprø svinekjaker med aprikoser, kålrotchutney, salat og estragonviniagrette – Yummi!!! Og til maten ble det servert lokal epledrikk fra antikk mugge. Etter en oppsummerende og kritisk gjennomgang av menyen , ble nemlig all brus fjernet for å rendyrke det sunne og økologiske restaurantkonseptet. Avslutningsvis toppet den engelske kjøkkensjefen Philip Womersley det hele med en klassisk eple smuldrepai med vaniljesaus. Say no more…

Hva gjør man når man har spist noe himmelsk godt og gjerne skulle visst hemmeligheten? Vanligvis ikke noe – men her klinte jeg til og spurte kjøkkensjefen hvilke krydder han hadde brukt på aprikosene, i det han streifet forbi. Og da skjedde noe jeg aldri har opplevd før – han svingte inn på kjøkkenet og hentet sin personlige kokebok, med hemmelighetene bak sine egenkomponerte retter. Ikke bare fikk jeg ta bilde av oppskriftene – neida, Philip (vi ble nemlig dus i løpet av måltidet) forklarte nøysomt fremgangsmåten, og plusset i tillegg på et miniforedrag om konserveringsteknikker og Norgesglassets historie. Den satt hos som et skudd hos meg – fan som jeg er av raus delingskultur.

IMG_6624

IMG_6644

IMG_6651

IMG_6638

IMG_6635

IMG_6647

IMG_6652

Det ble i hele tatt mange gode inntrykk og opplevelser denne dagen. Overmette og smådøsige ble vi raskt vekket til live igjen, da vertinnen selv geleidet oss gjennom et rikt og spennende vareutvalg i husets annen etasje. Fargerike tekstiler, smykker frekt dandert rundt etniske figurer, klassisk engelsk Spode servise, lys og lykter, puter og tepper – rett og slett fristelser for enhver smak og lommebok. Og jammen fikk vi ikke litt uventet vekket liv i julestemningen igjen også, etter å ha hatt den liggende ti måneder i dvale. Jaja, så da ble det fulle bæreposer igjen da…

IMG_6660 (1)

IMG_6659

IMG_6626

IMG_6610

IMG_6607

IMG_6612

Del gjerne: