Del gjerne:

Det var ment som en liten rusletur for å nyte frokosten i friluft, men endte opp som et fire timers Krokskogeneventyr. Målet for dagens etappe var å finne fossefallet “Djevelens punsjebolle” i Valbekken. Stedet hadde umiddelbart pirret min nysjerrighet og oppdagelseslyst da jeg leste om det dagen før. Turen må vel dermed sies å være av den impulsive sorten  …

En telefon til min faste og kjære turvenninne, Karianne Gruer Torp, og utflukten var et faktum. Vårt veivalg inn mot Krokskogen var fra Stubdal i Åsa. Nå har Karianne og jeg en viss historikk når det gjelder dårlige stivalg. Slik ble det også denne dagen. Hvorvidt dette skyldes dårlig stedsans eller manglende “research”, vil forbli en hemmelighet …

“Dere kommer aldri til å finne frem og kommer til å gå dere bort. Det pleier dere jo å gjøre …”.  Med denne meldingen (som altså medfører en viss riktighet) fra Kariannes sønn, Herman, hadde vi ikke noe valg. Vi måtte finne frem til “Djevelens punsjbolle”. Vi skulle bevise at vi kunne – og det gjorde vi. Men vi trengte bare noen gode kjentmanns-hjelpere underveis. Til alt hell stoppet vi ved Kjerratmuséet i Åsa. Der møtte vi to trivelige og lommekjente karer. Ikke bare kunne de forklare veien – de kjente også historien bak det noe uortodokse navnevalget; “Djevelens punsjebolle”.

Arve Frydenlund og Vidar Ørpen hadde tatt seg en velfortjent pause fra restaureringsjobbingen på Kjerratmuséet, da vi kom forbi. “Ja, den fossen kjenner vi godt til. Den er bare rett oppi her, så den finner dere lett”, fortalte Arve Frydelund da vi spurte etter veien. Han forstod imidlertid raskt at vi ikke hadde noen nøye utarbeidet turplan. Vi var blitt gjennomskuet. “Gutta” smilte lurt mens de ga oss noen viktige geografiske koordinater; opp Bakkebakken, traktorvei, sving til venstre, Barlindhytta, noen tømmerstokker over elva og stien videre langs elva. …

“Jeg kan gjerne fortelle dere hvordan navnet “Djevelens punsjebolle” oppstod og hvordan den ble gjenoppdaget”, fortalte Arve Frydenlund. Selv husker han godt hvordan de i guttedager brukte juvet og grotten som base for indianerlek. Den nå avdøde Arvid Blystad, tok i sin tid kontakt med Arve Frydenlund. Blystad kunne fortelle at han før krigen deltok på en speiderleir på Krokskogen. Der fant de et mektig og dramatisk fossefall. Fossen var som skåret inn i fjellveggen og endte i et juv med en grotte, som kunne nås fra nedsiden. De begeistrede speiderne hadde gitt fossen kallenavnet “Djevelens punsjebolle”. Arve Frydenlund visste umiddelbart hvilken foss han refererte til og førte Blystad med seg tilbake til gamle trakter. Navnet “Djevelens punsjebolle” hadde dermed gjenoppstått.

Velger man samme rute som oss, fra Stubdal i Åsa, kan parkering by på en utfordring. Vi anbefaler derfor å parkere ved Åsakrysset. Følg derfra Stubdalsveien, og ta av til venstre inn Bakkebakken. Følg så grusveien forbi bommen og ta til venstre der veien gjør en krapp sving. Følg deretter traktorveien til dere passerer Barlind hytta på høyre side.

Med en fascinasjon for gamle, skjulte skogshytter, tillot vi oss en ørliten avstikker for å ta den flotte tømmerhytta med sitt imponerende utsikt i nærmere øyesyn. Jeg ble nysgjerrig på denne “skogsperlen” og gjorde et enkelt søk på nettet da jeg kom hjem. Svaret fikk jeg raskt, og jeg likte det jeg fant; Hytta Barlind tilhører Bjørke gård, og den kan leies til selskaper, teambuilding, vennesammenkomster eller rett og slett til ferie på skauen. Det satte meg på noen idéer …

Det var etter Barlind-hytta at det gikk galt for oss denne dagen. Vi overså en sti, riktignok en liten og umerket sti. I godt driv fortsatte vi rett frem på traktorveien og startet “klatringen” i ulendt terreng. Helt feil i forhold til målet vårt; men helt riktig i forhold til den bonusopplevelsen vi fikk – rester av snø og is som i vårløysinga var i ferd med å gi slipp for sol og varme dager, vårgrønn skogsbunn, fuglekvitter, småkryp som hadde våknet til liv og blader som var i ferd med å springe ut. Og ikke minst – spektakulære utsiktspunkter med vidsyn over det åpne landskapet, med mektige fjell som bakgrunn.

Kort fortalt, så misforstod vi noen blåmerka trær. Vi lot oss rive med av de vakre omgivelsene – og gikk dermed altfor langt. Før vi visste ordet av det, stod vi ved den gamle speiderhytta “Åsa-hytta”. Der åpenbarte det seg nok et imponerende utsiktspunkt. Ja, ja – nok en bonusopplevelse tenkte vi, før vi snudde og fortsatte den opprinnelige jakten på “Djevelens punsjebolle”. Men først innså vi behovet for å ringe en venn – en lokalkjent venn …

Derfra gikk alt så mye bedre. Glade til sinns, og med to våryre hunder som var storfornøyde med at den opprinnelige turplanen var blitt utvidet betraktelig, fulgte vi stien tilbake med nesen vendt nordover. Da tok det ikke lang tid før vi endelig kunne høre bruset fra Valbekken. En liten steinbro tok oss over elven, hvor vi møtte på stien fra Jaklefoss på Ringkollsiden.

Vi fant – vi fant …

Derfra ble det en fredfull vandring langs elvebredden før vi plutselig, og helt uten forvarsel, bokstavelig talt stod på kanten av stupet. For det er virkelig et stup. Jeg hadde aldri sett for meg at det ville være så mektig – eller så bratt. Til tross for at dette er en av Krokskogens mest spektakulære fosser, later det til at det også er en av Krokskogens best bevarte hemmeligheter – forbeholdt lokalbefolkningen.

Forutsatt at man ikke har antydning til høydeskrekk, kan utsiktspunktet på nordsiden, ved kjentmannspost 2008-10, anbefales. Den luftige opplevelsen det er å se og høre fossen stupe 20 meter rett ned i juvet, gir utvilsomt et visst sug i magen. Og for de riktig nysgjerrige, er det også mulig å ta seg frem til grotten innerst i juvet fra nedsiden.

Jeg er ikke i tvil; opplevelsen “Djevelens punsjebolle” anbefaler jeg til dere alle. Og jeg slutter aldri å forundre meg over hvilke fantastiske og godt skjulte naturopplevelser vi er omgitt av på Ringerike …

Hadde vi her, rett etter Barlind hytta, tatt den lille stien inn til venstre i stedet for å gå rett frem, hadde vi enkelt nådd Valbekken på nedsiden av fossen. Der er det bare å følge merket sti til man når den lille broen som tar deg over til stien på nordsiden av Valbekken. Den fører deg videre langs elveleiet til man når fossen. Denne veien hadde utvilsomt vært både raskest og enklest for oss – men du verden så mye vi hadde gått glipp av.

Kunstnerisk påfyll

Det er noe helt spesielt å oppleve en slik tur med en kunstmaler som lever av å skape vakre naturskildringer. Jeg opplever ofte å se naturen på en ny og annerledes måte i selskap med Karianne, som ofte henter inspirasjon fra naturen rundt Ringerike. Og selvsagt hadde kunstneren med seg både skisseblokk og kullstifter i sekken. I år gleder hun seg spesielt til å delta på kollektiv sommerutstilling hos Galleri Klevjer. Denne spennende og varierte utstillingen åpner 10. juni og kommer garantert til å bli verdt minst ett besøk.

Kanskje er det nettopp dette motivet dere der vil finne …

Med go’saker i sekken

Turen ble lengre enn antatt og frokosttid hadde blitt til lunsjtid. Sulten hadde for alvor meldt sin ankomst. Da er det godt å ha en sekk full av go’saker. Så mens Karianne var opptatt med å forevige utsikten med kull, gjorde jeg klart måltidet. På menyen stod hjemmelagde scones og fruktsalat  (oppskrift følger nederst i saken) for oss tobeinte, mens de firbeinte velfortjent kunne nyte hver sin brødskive med leverpostei. Med andre ord – et herremåltid for oss alle …

Oppsummering av turen ble enkel og som følger; dette er en opplevelse vi unner flere å ta del i. Kunne du tenke deg en variasjon til Mørkonga, Gyrihaugen og Ringkolltoppen? Fyll opp tursekken og legg turen til Valbekken og “Djevelens punsjebolle”. Sjekk gjerne også ut rute fra Jaklefoss. Du vil garantert ikke bli skuffet!

Jeg henter mye av min inspirasjon til turmat i Henrik Orre sin fantastiske kokebok “Vélochef”. I tillegg til gode og sunne oppskrifter, gir han spennende skildringer fra sykkelsporten, som kokk for syklister i Team Sky. Oppskrift på dagens turmat kommer nettopp fra “Vélochef”.

SCONES MED RUGMEL OG HASSELNØTTER

4 dl hvetemel, 2 dl sammalt rugmel, 1 dl havregryn, 50 g hakkede hasselnøtter, 1 ts salt, 3 ts bakepulver, 5 dl yoghurt naturell, 4 ss agavesirup og 30 g romtemperert smør. Her kan man selvsagt variere med ulike meltyper.

Forvarm stekeovn til 200 grader C. Bland sammen hvetemel, rugmel, havregryn, hasselnøtter, salt og bakepulver. Spar litt rugmel og havregryn til pynt. Rør inn yoghurt, sirup og smør. Bland godt til en løs deig. Del deigen opp i 12-14 like store biter og plasser de på en bakeplate dekket med bakepapir. Strø over litt rugmel og havregryn. Stekes i 14 minutter til sconesene er gylne (med min ovn stod de inne i 20 min).

MELONSALAT MED GRAPEFRUKT OG YOGHURT (egen variant, 2 pers)

1 honningmelon, 2 rosa grapefrukt, 50 g hakkede valnøtter, 1 appelsin, 3 ss yoghurt naturell, flytende honning.

Del melon, appelsin og grapefrukt i store biter. Skjær gjerne fruktkjøttet fra skinnet. hakk valnøtter og dryss over. Legg på en klatt med yoghurt og drypp over honning.

God tur og Bon Appétit!

Hilsen Karianne og Trude

 

 

Del gjerne: