Del gjerne:

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte – og jeg vet ikke hvor jeg skal slutte …: Etter to timer rundt langbordet med Knut og Martin Palerud, Bror Andersen og Ståle Hjerpseth, har jeg vel egentlig stoff nok til å skrive en hel bok. Historiene var mange, poengene kom tett som hagl og latteren satt svært løst. Det jeg imidlertid skjønte raskt, var at Holtangen i Hønefoss er et begrenset geografisk område med klare grenser. Svært begrenset. Vi snakker fra krysset Ullerålsgata, Gullagata ned til Randselva – og ikke en gatestump utenfor!!!

“Glåmhaugen” er navnet på akkurat dette krysset og således starten på Holtangen. Her er det fri sikt i alle himmelretninger, med full kontroll over alle bevegelser ut og inn fra Holtangen. Dette har alltid vært et samlingspunkt på i denne delen av byen – og er det fortsatt. Her møttes de i guttedagene – og her samles de ennå. Sosiale sammenkomster og byturer i sene nattestimer avsluttes alltid med en oppsummering på “Glåmhaugen” – før de går hjem, hvert til sitt. Men det å kjeppjage uvedkommende, det har de slutta med.

“Du skjønner vel hvorfor det heter “Glåmhaugen”, spør Knut. Men her måtte jeg melde pass. “Bare se her da”, sier han og drar gardina til side. “Her  i krysset kan du stå å glåma i alle retninger og ha full oversikt. “Vi er gode på å glåma her, skjønner du”, skyter Bror inn. “Det var et eget valgfag på Hønefoss-skolen det”. Resultatet er gapskratt, og jeg ser umiddelbart for meg en ny sketsj på Hønefoss-revyen …

tur21

tur1

Humor har en stor plass i dissa guttas liv – og den er for det meste svært intern. “Slå meg i magan”, brummer Bror til Knut, hvorpå alle fire spruter ut i rungende latter. “Det var Bredesen nedi gata her, skjønner du.  Han hadde et stort hjerte, enda større tenner og en kjempestor mage. Han stoppa alltid oss gutta da vi sykla forbi huset hvor han bodde sammen med mora si. Og det samme skjedde hver gang. Han skøyt ut magen og ville at vi gutta skulle slå han i magan. Etterpå dro han alltid samme vitsen; Veit dere en drikk på en bokstav – T”, forteller Ståle med stor innlevelse. Jeg har ingen problemer med å se det for meg. Gutta kan sin fortellerkunst!

tur3

Helt siden jeg startet Urbant Landliv, har jeg gledet meg til å lage denne saken. Den ble også omtalt i “Sommerpraten” som Ringerikes Blad hadde med meg i sommer. Hvorfor har så dette vært et sterkt ønske? Jo, jeg tenker at nærmere bypatriotisme og identitetsbygging kommer man ikke. Etter denne dagen, har jeg vel erfart at patriotismen snarere heller mot fanatisme – på en god måte vel og merke …

Først fikk jeg klarlagt et par ting. Norsia-begrepet er  noe som er kommet til i senere tid. Eller det vil si, det har eksistert i evigheter, men blitt utvidet i senere tid. Opprinnelig var det slik at var du “Norsia-gutt”, så bodde du i området rundt Nordre torg. Nå brukes det i langt større omfang. Men kraften i identiteten og tilhørigheten som ligger til grunn for disse begrepene, begynner jeg nå å forstå omfanget av. “For å sitere Erik Stokke: Bare vi får pol på Norsia nå, så sprenger vi bybrua”, humrer Bror.

tur2

tur7

En gang Holtangen-gutt – alltid Holtangen-gutt! “Når vi møter andre som vi vokste opp sammen med på Holtangen, men som ikke bor her lenger, er det alltid “high-ten” med kommentaren Holtangen-gutt. Mange av de som vokste opp på Holtangen, bor her fremdeles. De som har flyttet, tør jeg påstå  fortsatt ville bodd her, hadde det vært mulig”, slår Bror fast – uten et snev av tvil i stemmen.

“Ta foreksempel Espen Berg Jørgen. Han ser vi ofte kjøre en tur ned til Holtangen bare for å se hvordan ting ligger an og puste inn lufta her”, skyter Ståle inn. Espen er politi. Det ble også to andre sentrale skikkelser som vokste opp i gatene her – John Trygve Rønning og Håvard Gåsbakk. “Det var jo mange av oss som dreiv en organisert form for borgervern i oppveksten. Da er det jo morsomt at tre av de tok utdannelse og formaliserte borgervernet med å bli politi”, fortsetter han.

Jeg tror jeg forstår hva de mener med borgervern. Ryktene sier nemlig at det var så godt som umulig for utenforstående å komme seg forbi barrikadene ved “Glåmhaugen”. For de som var så heldige, eller skal vi si uheldige, å komme seg innafor Holtangen-reviret, var det to mulige utfall; Enten var det å skrike “FARE” å kaste seg på sykkelen med en hale av illsinte Holtangen-gutter, eller du ble bundet fast i et tre med en planke i kjeften mens du ble kilt på overleppa med brennesle. “Når jeg lukker øynene, kan jeg fortsatt se for meg gutta fra Haldenjordet ligge forover på styret på sykkelen i rekordfart, mens de ropte; Svendsen i fare!!!”, minnes Bror.

I andre enden måtte man eventuelt komme “sjøveien” for å slippe inn. Spretterter og luftpistoler satte en effektiv stopper for det. Der var det forøvrig aldri trygt å ferdes, siden våpenhvile var et ukjent begrep mellom “Holtangen-gutta” og “Liv-gutta”. Skal vi tro ryktene, er det mye rart som er blitt skutt ut fra elvebreddene her.

tur4

tur5

Disse gutta er i dag blant pådriverne for å bevare tilbudene på Holtangen. De rydder banen og stranda, og de sørger for at det tilenhver tid ser bra ut og er et trygt sted for barna å leke. Som nærmeste nabo til banen, sørger også Martin og Ståle for å sprøyte til skøyteis. Når forholdene ligger til rette for det, vel og merke. “Vi har både pumpe- og sprøyteutstyr som ligger klart og venter på å få lage skøyteis, uten at vi skal gå nærmere inn på detaljene rundt fremgangsmåten”, forteller Ståle hemmelighetsfullt.

I dag slipper gudskjelov også barn fra andre områder inn. Slik var det ikke alltid vært. For i Gullagata 27 satt nemlig K-kjøpmann Alf Brekke som selvutnevnt oppmann for skøytebanen og sørget for at det kun var Holtangen-unger på isen. En uskreven lov som ble fastholdt på det strengeste.

“Knut og jeg slapp ikke forbi han Alf”, forteller Martin. “Vi bodde over trykkeriet i Ullerålsgata 12, en adresse som per definisjon ikke tilhørte Holtangen. Det falt ikke i god jord hos mor vår. Og da morfar Hilmar fikk nyss om dette, blei det bråk. Som nærmeste nabo til skøytebanen, langet han over til kjøpmann Brekke og krevde sin rett. Barnebarna hans skulle spille ishockey på tangen. Da ble det slik”, forteller Martin.

tur6

Tydelig inspirert av et nostalgisk dypdykk i barndomsminner, inviterte gutta meg med på en liten utflukt. De ville ned og spille hockey på banen. Og etter kun ti sekunder med “hockeykølle” i hånda, skjedde det en forvandling. Fire voksne karer med utvidet lunsjpause, ble forvandlet til fire store guttunger.

Ikke bare var de lekne – de har alle et godt over gjennomsnittet opparbeidet konkurranseinnstinkt som slo ut umiddelbart. Her har de konkurrert i det meste siden guttedagene – det har tydeligvis satt sine spor!

tur11

tur13

tur14

tur12

tur9

“Æsj – vi glemte pucken”, sier en litt oppgitt Ståle. “Det gjør ikke noe”, svarer Bror, “jeg fant en konglebæsj”. Dermed var kampen i gang. Jeg tillater meg å antyde at både tempo og ferdigheter er blitt noe redusert siden storhetstiden, mens innsatsviljen er vel ivaretatt.

Etter en solid gjennomspilt uavgjort-match, var det oppstilling til lagbilde – og døyping av fotografen med køllene. “Ha -ha, trikset med å døype jentene husker vi alle, men vi beholdt det som en hemmelighet”, kom det fra gutta i kor, mens de rettet på antrekkene og gjorde seg klare til en ettermiddagsøkt i sine respektive jobber.

tur16

tur1

tur6

Konklusjonen blir at det fortsatt lever og bor “ekte” Holtangen-gutter på Holtangen. Men integreringen har også passert “Glåmhaugen”. Området byr fortsatt på de perfekte oppvekstvilkår for unger, men er dessverre også her rammet av at dagens barn holder seg mer og mer til innendørssysler.

Det er ikke tvil om at Holtangen, med sitt lukkede samfunn, har skapt samhold som hos mange varer livet ut. Jeg mistenker allikevel at personligheter har mye å si blant disse gutta. Det er uansett imponerende hvordan de gjennom fortellerkunsten har klart å holde lokalhistorien levende.

Tusen takk gutter for en fantastisk morsom og underholdende stund. Takk også for at dere slapp inn en fra “sørsia” og delte historiene med meg.  Takk også til verten Knut,  for førsteklasses servering hjemme i Ullerålsgata. Varm, hjemmebakt kringle (her bør jeg nok strengt tatt takke Knut sin kone Barbro) smakte perfekt til historiene som ble servert. 

Mens vi andre beveget oss ut på speilglatte veier med underkjølt regn, spaserte Knut trygt gjennom hagen til Palerud Trykkeri – den ikoniske familiebedriften som brødrene Palerud driver, med fortsatt god hjelp av far Odd.

tur15

tur17

tur18

tur19

 

Del gjerne: