Bloggfeed2019-03-13T13:42:26+02:00
Del gjerne:

unikt, lokalt kunstnersamarbeid stilles ut på Sundvolden Hotel

Del gjerne:

En dag du bør krysse av i kalenderen, er lørdag 23. mars; da blir det vernissage og offisiell åpning av en nokså unik og spesiell kunstutstilling med lokal forankring hos ”Galleri Sundvolden” på Sundvolden Hotel.

Utstillingen er et samarbeid mellom to sterke kunstnerskap – Karianne Gruer Torp og Tove Hirth. Den er en vellykket og vakker symbiose mellom to ulike kunstformer. De to kunstnerne utfyller hverandre, noe som gir en spennende helhet. Initiativet til det spesielle kunstsamarbeidet kom fra Cecilie Laeskogen på Sundvolden Hotel.

Forsidefoto: Sam Sills

Vokst opp sammen

Skal vi finne opphavet til dette, om jeg tør si, litt uortodokse samarbeidet, så må vi langt tilbake i tid; Karianne og Tove vokste begge opp på Jevnaker. Kreativiteten hadde de nok begge i seg fra barnsben av, men det var utrolig nok fotballen som førte de to sammen. Kunst var neppe tema den gang – verken på, eller utenfor fotballbanen. Da fotballskoene ble lagt på hylla, tok livene deres ulik retning, inntil kunsten flere år senere igjen førte dem sammen.

Fra sidelinjen hadde de fulgt med på hverandres karrierer. Deres kunstneriske veier krysset også hverandre så vidt ved et par anledninger. Men det var først etter at de sammen deltok på en ”Artist-talk” på ”Kooperativen” i 2015, at samarbeidsfrøet ble sådd. Nå, nesten fire år senere, har altså deres gjensidige inspirasjon resultert i utstillingen på Sundvolden Hotel.

Produktivt år

Det første planleggingsmøtet mellom hotellet og de to kunstnerne fant sted allerede for ett år siden, nærmere bestemt 23. mars 2018. Det har siden da vært et inspirerende og produktivt år for dem begge. Tove stiller med til sammen 30 verk, fire av disse tegninger og fem veggskulpturer. 13 av skulpturene er nye – alle unike, noe som er svært uvanlig for bronse skulptører. Av hennes tidligere arbeider er noen unike, andre er siste eksemplar i opplaget. Karianne har med seg ca 30 nye malerier. Hun elsker å jobbe med store flater, noe vi vil se flere tilfeller av på utstillingen. Motivene varierer fra fjord, fjell, skog og sjø, og representerer alle fire årstider. I enkelte av maleriene kan man skimte konturene av en og annen jeger, fisker eller skiløper.

Våge å tørre …

Tove har denne gang hentet sin inspirasjon fra det å tørre – å ta det første steget. De fleste av skulpturene er heller beskjedne i størrelse. Men de griper tak i én og kan fylle en hel sal med sitt nærvær. De figurative menneskekroppene står som tause formidlere av lett gjenkjennelige sinnsstemninger. Alle de bronsestøpte personlighetene skaper en følelse av ro der de står, ”fjellstøtt” på sokler av drivved fra Randsfjorden, natursteiner fra Krokskogen og bjelker fra Blybergsaga på Jevnaker.

Dybde og uendelighet …

Karianne slutter aldri å la seg inspirere av storslått og uberørt natur; fjord, fjell, skog og svaberg – fargene, teksturen, nyansene og hennes helt spesielle egenskap til å stemningssette bildene med sitt spennende bruk av lys. Dybdevirkningen gir en følelse av uendelighet. Hun har sitt atelier en gammel ombygd låve, hjemme i Åsa. Omgitt av naturen som er hennes kilde til inspirasjon, gjenskaper hun stemninger som vi alle kan kjenne oss igjen i.

Kreativt samarbeid

Symbolsk nok møtte jeg Tove og Karianne sammen med Cecilie Laeskogen på Sundvolden Hotel på selveste Kvinnedagen, 8. mars. De tre dyktige, målbevisste, energiske og flotte kvinnene var da i full gang med å sette sammen og organisere arbeidene – for å kunne gi publikum en best mulig opplevelse og perspektiv på verkene.

Samspill

På veggen henger et maleri. Dette er en skildring av norsk natur, med en tekstur, farge, patina og lyssetting så vakker og troverdig at den trekker meg med inn i motivet. På en sokkel i front står en unik bronseskulptur – en modig menneskekropp i yogaens styrkende ”kriger 2”-posisjon, som utstråler en smittende kraft og energi. Steinen den er plassert på, kunne like gjerne vært hentet ut fra fjellet i bakgrunnen. Samspilleffekten tilfører utstillingen noe mer, utover den enkelte kunstner.

Galleri Sundvolden

I 2010 åpnet Sundvolden Hotel ”Galleri Sundvolden”, som en videreføring av hotellets tradisjon med kunstformidling. Galleriet har skiftende utstillinger i samarbeid med ”Galleri Semmingsen”. Hotellet har tidligere hatt én utstilling i egen regi, bestående av fotografier signert Asle Svarverud. Utstillingen med Karianne og Tove, er imidlertid deres første salgsutstilling.

– Denne utstillingen er noe som jeg virkelig ser frem til. Jeg har lenge latt meg begeistre av arbeidene til begge kunstnerne. Det at vi nå har klart å samle deres ulike kunstformer i en felles utstilling her på hotellet, er helt fantastisk, forteller Cecilie Laeskogen, som eier og driver Sundvolden Hotel sammen med sin mann Tord Moe Laeskogen. Nå gleder de seg til å presentere de to lokale kunstnerne for sine tilreisende gjester og ikke minst for lokalbefolkningen. – Det er flott å kunne bidra til å bygge lokal stolthet ved å fremme vår lokale kunstverden, avslutter Cecilie.

Om Karianne Gruer Torp

I Kariannes bilder er det lett å fornemme harmonien mellom naturen og kunstneren selv. Så er det da også gjennom sine daglige turer at hun innhenter inspirasjon. Karianne har en helt egen evne til å lagre synsinntrykkene, for så å gjenskape disse via sine særegne og rustikke penselstrøk. Ethvert bilde står som en oppriktig kjærlighetserklæring til norsk natur, og til den ro og sjelefred som hun selv finner der. Karianne er utdannet fra Wolff kommunikasjon og reklame (nå Westerdals) og kunstfag ved Midwesteren State University, i tillegg til en rekke kurs og lengre opphold hos etablerte kunstnere. Hun har hatt flere separatutstillinger, og deltatt ved en rekke kollektivutstillinger. Karianne nevner spesielt utstillingene ved Hole Artcenter, ved Elenor Martinsen, som et godt springbrett ut i det profesjonelle kunstnerliv. I 2018 hadde hun sin første separatutstilling utenfor Norge, nærmere bestemt ved Eglise Norvégienne á Paris (Sjømannskirken i Paris). Flere av hennes bilder er kjøpt inn av private og offentlige virksomheter. Hun har også hatt utsmykningsoppdrag for Universitetet i Sørøst-Norge (USN), Campus Ringerike.

Om Tove Hirth

Det er helt enkelt umulig å gå forbi en av Toves bronseskulpturer uten å stanse opp. Ved første øyekast oppfattes de som et estetisk vakkert og behagelig syn for deretter å jobbe seg innover i det indre. Selv sier Tove at hun har en trang til å skape fordi hun ønsker å beskrive det hun ikke kan sette ord på – men hvem trenger vel ord …?! Tove har en tung, akademisk kunstfaglig bakgrunn. Hun har en Bachelor i skulptur fra Edinburgh College Of Art og en Mastergrad i skulptur og bronsestøping fra The Royal College Of Art i London. Hun har hatt en rekke separat- og gruppeutstillinger både i Norge og i utlandet, og hun har hatt flere bestillings- og utsmykkingsoppdrag. Tove har mottatt Madame Tussauds Award for Fine Art og The Po-Shing-Wo-scholarship. Etter å ha livnært seg som kunstner i flere år, utdannet hun seg til kunstpedagog. I tillegg til å være utøvende kunstner, underviser hun på linjen Visual Arts på Ringerike Folkehøgskole, noe hun trives svært godt med. Det er i sitt atelier på Helgelandsmoen at Tove skaper sine vakre skulpturer i voks. Selve bronsestøpingen foregår i Edinburgh, på samme støperi som hun har brukt i 25 år. Det er også her hun avslutningsvis patinerer alle sine bronser; det vil si farger de ved hjelp av gass og kjemikalier.

Forberedelser med fotograf Sam Sills

Tove og Karianne uttrykker stor takknemlighet ovenfor Sundvolden Hotel, for å gi de muligheten til å stille ut i disse flotte lokalene. Den takken føyer jeg meg gladelig til; for å bidra til å gi oss denne opplevelsen. Maleri og skulptur kan lett beskyldes for slå hverandre i hjel. Her har de to kunstformene funnet hverandre. gjennom tematikken menneskenes plass i naturen, noe som skaper grunnlag for gode refleksjoner.

Dørene åpnes …

Vi er alle invitert til Vernissage lørdag 23. mars, kl 13.00. Gå ikke glipp av denne muligheten til å møte de to kunstnerne og deres verk i disse fantastiske omgivelsene. Alf Bretteville-Jensen, barndomsvenn av både Tove og Karianne, kommer og spiller på åpningen. Og hvorfor ikke la dette bli en festdag for alle dine sanser. Sundvolden Hotel serverer sin fremragende lunsjmeny mellom kl 12.00-17.00.

Utstillingen varer til søndag 7. april.

Toves vakre bronseskulptur ønsker velkommen til utstillingen, mens man i hotellets restaurant kan nyte et glass med forfriskende Kunstnerjuice produsert hos Røyse Frukt- og Bærpresseri, med etikett dekorert av Karianne.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Del gjerne:

“girlpower” – kunsten å gjøre hverandre gode …

Del gjerne:

Da har jeg løpt KK-mila, høstens store løpsfest for damer på Bislett Stadion. Nærmere 7.000 andre og meg. Men viktigst av alt – jeg løp sammen med mine gode venninner Janne, Siri, Dorte og Siri M. (Dortes kusine som kom helt fra Nordfjordeid for å delta sammen med oss). Løpsdagen kom med solskinn og sommertemperatur. Vi stilte med friske bein og med utstyret i orden. Som lagleder hadde jeg beordret de alle opp av senga tidlig, for å innta en solid frokost med havregrøt og omelett hjemme, før jeg plukket de opp, én etter én …

Glade mosjonister med konkurranseinstinkt

Men så, i bilen, slo det inn for alvor; nerver og et snikende behov for å bygge oss ned og nedsnakke egne forventninger. Vi sjekket inn på hotellet og spiste en lett lunsj mens praten gikk omtrent så her; Jeg har trent veldig lite, har hatt litt vondt og jeg er ikke så opptatt av tider og resultater. Klart at vi var opptatte av resultatet; ellers hadde vi ikke stått der med startnummer på brystet! Riktignok er det gode treningsøkter på HQ trening og løpeturer i skog og mark som er hovedformålet vårt. Men kom igjen; det var en grunn til at vi hadde meldt oss på. Da kom vendepunktet, og vi tok en kollektiv beslutning. Vi ble stolte av oss selv, motiverte og løftet hverandre opp, og ikke minst gledet oss til å konkurrere. Ikke mot alle de andre – men mot oss selv!!!

Det ga et saftig påfyll av energi og selvtillit som vi visste at ville komme godt med.

Vi sees i mål …

For enkelte er det å løpe en mil ikke stort mer enn en middels treningsøkt – for andre betyr det å bryte en barriere. De nærmere 7.000 som løp KK-mila, representerte løpere i alle kategorier. Felles for oss fem, som stod samlet på startstreken på Bislett stadion denne lørdag ettermiddagen, var at vi alle var innstilt på å gjøre vårt aller beste. Utfordre kondisjon, musklatur og ikke minst hode. Vi var alle førstereis på KK-mila, noen var til og med førstereis på å løpe én mil.

Så var det bare å ønske hverandre en god tur – og glede seg til en lykkelig gjenforening over målstreken.

Sammen er vi sterkere!

Vi hadde alle satt våre egne tidsmål – og vi klarte disse. Det kunne vi takke hverandre for; sammen hadde vi gjort hverandre gode nok!

Gjennomføringsevnen er utvilsomt langt sterkere når man står samlet. Kraften av å heie hverandre fram er enorm og må på ingen måte undervurderes. Dette gjelder ikke bare i konkurranser, for det er vel egentlig bare “rosinen i pølsa” i denne sammenhengen. Nei, jeg snakker om de utallige treningsøktene som vi motiverer hverandre til å stille på. En “trenings-date” med en venn drar deg ut på økter du ellers enkelt hadde funnet gode grunner for å utsette – eller i verste fall avlyse.

Belønning er bra, og jeg kan bekrefte at det funker like bra for voksne som barn. Trøtte og stive bein ble som nye da vi tok turen opp trappene for å hente våre, så inderlig, velfortjente glass med bobler og “goodie-bags”. Dette hadde vi sett frem til og bildet sier vel mer enn tusen ord!


Restitusjon

Gode tilbakemeldinger og heiing på hverandre gir en sunn og god prestasjonskultur. Etter endt løp var vi så “høye” på egne prestasjoner, at vi like godt la inn et ekstra “pit-stop” med bobler på restitusjonsøkten tilbake til hotellet.

Nye mål er satt

Intet løp uten bankett – heller ikke denne gangen. Fem glade damer, helt uten synlige tegn på dagens fysiske kraftanstrengelse, spiste og skålte for egne prestasjoner på Restaurant Topphem på Solli plass. Restauranten ga vi forøvrig toppkarakter på alle områder og anbefaler den på det varmeste. Praten gikk lett ut i de sene kveldstimer om veien videre – både treningsopplegg og nye mål …

Ett nytt mål ble spikret og plottet inn i kalenderen; 7. september 2019 står vi nok en gang på startstreken på Bislett Stadion klare for å bryte nye barrierer og knuse personlige rekorder i KK-mila.

Takk for turen damer, vi ses på “mølla” på HQ Trening. Vi har bare såvidt begynt å heie på hverandre og gjøre hverandre gode!

Del gjerne:
By | 14. september 2018|Categories: Trening med mening|Tags: , , , , |0 Comments

når skogen kaller …

Del gjerne:

Turfolkmagneten Mørkonga er stengt, men hva gjør vel det! Vi, det vil si Karianne, Line og meg selv – med våre fire, firbente venner – snudde oss rundt og flyttet bare turen litt sydover på Krokskogen. Der nådde vi både Manaskardet og Byflakseter. For en tur! Trives du i skog og mark og befinner deg i Ringeriksregionen – ja, så er dette en tur for deg.

Stiene her er nokså nymerkede, og de geleidet oss trygt gjennom hele turen. Her er det rett og slett ikke mulig å gå seg bort – selv for oss erfarne “gå-seg-bortere”!!! Men, merket eller ikke – turkart som viser hvor på veien du befinner deg, er alltid kjekt å ha. Jeg vil anbefale dere å laste ned appen til Den Norske Turistforening (DNT); ut.no. Der finner du alt alt som du trenger, både turforslag og kart over merkede stier og veier.

Og når du først vandrer langs blåmerkede stier og leser turistforeningens kart – så er det vel kanskje like greit å melde seg inn i DNT!

Balsam for kropp & sjel

Utgangspunktet er Sundvolden, hvor du kan parkere på parkeringsplassen bak Oppvekstsenteret. Stien starter samme sted hvor Kleiva starter. Etter 50 meter følger du imidlertid skilting til høyre, mot Turveien Sundvollen-Nes.

Turen opp til Manaskardet fra parkeringen er fire kilometer. På toppen av skaret, la vi på en drøy kilometer og nådde dermed de idylliske setervollene på Byflakseter. Dette er et perfekt stoppested for et sultent turfølge med sekkene fulle av go’saker. Kort oppsummert er dette en tur på totalt 10,2 kilometer med en stigning på 400 høydemetre. Belønningen får du i form av slående utsikt, nærkontakt med eventyr-Krokskogen, en god treningsøkt samt en solid dose med avstressende sjelefred.

Variert terreng

Det sier seg selv at du bokstavelig talt må ta høyde for å måtte forsere noen pulsbakker på denne turen. Men fortvil ikke, de kommer med god nok avstand til å hente seg inn igjen på de flatere strekkene. Stiene er til gjengjeld stødige og gode, selv i de bratteste partiene, så de aller fleste vil nok kunne komme seg opp med tiden som hjelp. Du kan jo eventuelt også velge å gå med staver.

På turens første del, mellom Sundvollen og Elsrud, passerer du et stort, åpent område der skogen er hugget. Jeg må jo si at dette er et inngrep i naturen som ikke er spesielt vakkert å se på – men, det ligger vel en mening bak. Om ikke annet, så gir det ihvertfall utsikt på en lengre del av turen …

Skogsidyll

Det vi alle stusset litt over da vi nådde skiltet Manaskardet og Turistforeningens kasse, hvor vi selvsagt skrev oss inn i turboken, var: Hvor var nå egentlig dette Manaskardet? Det forstod vi først da vi fikk øye på stien videre, opp selve skaret. Her er det to stivalg, det ene mindre steinete enn det andre og merket som “Manneskardet – mindre glatt”. Den stien valgte vi til alt hell ned igjen.

Det må imidlertid sies at vi var glade for at vi la på den siste kilometeren til Byflakseter. Utsikten er vidstrakt og imponerende på veien opp – men den mest idylliske strekningen var uten tvil den siste kilometeren. Og jammen hadde ikke høstfargene allerede sneket seg inn i blåbærlyngen. Her kunne vi bare ha fortsatt videre og videre og videre og videre …

Uten mat og drikke …

Bærene hadde tørket inn etter en lang og varm sommer, og den eneste soppen som jeg kunne kjenne igjen var rød fluesopp – som kjent lite egnet som næring. Her hadde vi ikke overlevd lenge på det naturen hadde å by på. Da er det godt å kunne nyte medbragt. Og menyen som ble servert på Byflakseter denne augustdagen, var slettes ikke til å kimse av.

Jeg gleder meg alltid så veldig til disse turene – og turen, den starter gjerne kvelden i forveien med planlegging av turmenyen og gjennomgang av planlagt rute. Denne gangen falt valget på omelett, rik på proteiner som gir styrke og energi, samt hjemmelagde knekkebrød, perfekt som mellommåltid (oppskrift nederst i saken). Sammen med noen skiver Vestavindnost, noen skiver Serranoskinke og cherrytomater, ble dette en perfekt lunsj på setra.

Karianne og Line kompletterte måltidet, med te på termos, frukt og en liten (… og velfortjent) søtbit som avslutning på måltidet. Og selvsagt – alle må få! Karianne sørget for at Dicte, Helmer, Henry og Ibra fikk stoppet sulten med brødskiver med leverpostei. Veldresserte som de er, satt de der, så pent på rad, mens “matmor” rettferdig fordelte bitene.

Jeg fant, jeg fant – sa Askeladden!

Når du beveger deg rundt i Guds frie natur, er det ikke grenser for hvilke oppdagelser du kan gjøre – både natur- og menneskeskapte. Vi stusset noe over dette byggverket som kunne minne om en krysning av gapahuk og hoppkant, men kunne ikke se at det ville egne seg nevneverdig til noen av delene. Så, dersom noen av dere har svar på hva i alle dager dette skal være godt for, så del det gjerne med oss.

Jammen snublet vi ikke også over ei lita ensom, tilårskommen og tilsynelatende forlatt “tømmerkoie” på hjul, høyt oppe i skogholtet. Nysgjerrigheten tok overhånd, og til vår store glede var døra ulåst. Vi konkluderte raskt med at koia var brukt av skogsarbeidere, men ikke de siste tiårene. Aviser fra 1970-tallet og etterlevninger av to seigmenn i vindusposten, uviss av hvilken farge, underbygde den mistanken.

Frister til gjentakelse

Jeg sa innledningsvis at det var umulig å gå seg bort her. Det er for såvidt sant nok, bortsett fra at vi tok et litt dårlig veivalg langs en skogsbilvei gjennom et hogstfelt. Det gjorde ikke store utslaget, men det tilførte snarere turen litt ekstra spenning med klatring over “stokk og stein”.

Krokskogen har uendelig med turstier å by på. Denne turen kan lett gjøres til en lengre dagsetappe – ved å fortsette runden via Finneflakseter, Sørsetra, Kongens utsikt, Kleivstua og ned igjen via Kleiva. Planleggingen er allerede i gang – neste gang tar vi hele runden!

Takk for turen damer og ikke minst til våre kjære firbente!

Oppskrift knekkebrød

Hjemmelagde knekkebrød går det alltid mye av hjemme hos oss. Perfekt til forkost, i niste, som mellommåltid, eller til å ta i klypa på vei ut døra. Det er enkelt og raskt å lage, og innholdet kan varieres noe etter hva man har tilgjengelig. Selv så foretrekker jeg at det er litt saltsmak på de.

50 g rugmel, 50 g havrekli, 125 g havregryn (små lettkokte), 100 g linfrø, 100 g sesamfrø, 100 g solsikkefrø (her foretrekker jeg de som er tørket og saltet), 100 g gresskarkjerner, 1 ts salt og 7 dl vann.

Sett stekeovnen på 160 grader varmluft. Bland sammen alt det tørre og hell i vannet. Rør godt sammen og la det svelle i 15 minutter. Fordel deigen på to bakeplater dekket med bakepapir. Bruk en stekespade og fordel deigen jevnt utover platene. Sett inn begge platene i ovnen og stek i 15 minutter. Ta ut platene og skjær deigen i ruter, 8 x 8 cm, med en pizzakutter. Stek så videre i 15 minutter. Flytt deretter bitene over på en rist og stek videre i 30 – 35 minutter. Knekkebrødene avkjøles på rist.

Oppskrift omelett

Egg er et supert matvalg som gir styrke og energi før en treningsøkt eller som turmat. Jeg foretrekker omelett på tur. siden det er greit å pakke med seg og holder seg bra i tursekken. Jeg lager den “plain” og kombinerer den heller med annet tilbehør. Slik som her, med skinke og tomater. Det er lett å tenke at alle kan lage en omelett, jeg slenger allikevel med en oppskrift til 2 porsjoner.

1 ss olivenolje til steking, 6 egg, 6 ss vann, smak til med salt og peper.

Varm opp stekepannen på middels varme og ha i olivenoljen. Visp sammen egg og vann og salte og pepre til slutt. Hell røra i stekepannen og stek til den har stivnet. Bruker du passe varme, unngår du at den blir brent i bunn. Det smaker nemlig ikke særlig godt.

God tur og Bon Appétit!

 

 

 

 

 

Del gjerne:

vel blåst – Ringeriksmaraton!

Del gjerne:

Da er Ringeriksmaraton 2018 gått over i historien, og Ringeriksregionen er omsider tilbake til “normalen”. For enkelte betyr dette at løpingen fortsetter med nye mål og utfordringer, mens andre parkerer løpeskoene lengst mulig ut av øyesyn frem til det nærmer seg neste års løpefest. Det som imidlertid er helt sikkert, er at Ringeriksmaraton setter en helt region i bevegelse. Aldri står vi vel mer samlet som region, enn nettopp på denne ene dagen i året.

Ringeriksmaraton samler kolleger, vennegjenger, treningspartnere, familier og nabolag. Og tro meg – dette handler om så mye mer enn de drøyt fem, 10 eller 21 kilometerne som rundt 3.000 løpere tilbakelegger på sin ferd gjennom tre kommuner og to fylker. Bak ligger enorme mengder med både planlegging og trening. Nokså fantastisk …!

Min “løpefamilie” heter HQ trening, med HQ-general Tom-Erik Lukkedal i spissen. Dette er en herlig og inkluderende gjeng – selv når jeg måtte kaste inn håndkleet på grunn av kneskade en uke før løpsdagen, og jeg derfor måtte søke etter en erstatter.

En for laget …

Oppdraget som ble gitt av Tom-Erik, var klart og tydelig; alle stafettpinnene skal til Jevnaker!!! Som sagt, så gjort. Tre åttemanns-lag, ett firemanns-lag og fire parmaraton-lag stod på startstreken – og samtlige fullførte på imponerende vis. Ikke minst han som måtte ta en dobbel etappe fordi han som skulle overta pinnen hadde tatt feil av tiden – og selvsagt sjefen selv, Tom-Erik, som hadde skrudd på turboen og endte på pallen i parmaraton. Gratulerer – ikke rart du er god på å gi oss andre de riktige og prestasjonsfremmende rådene!!!

I år måtte jeg som sagt stå over på grunn av en skade. Trist, men slikt som skjer. Dessuten vet jeg at jeg ved flere anledninger vil få nytte av den treningen som jeg har lagt ned i forkant. Så det har på ingen måte vært bortkastet. Fordelen var at dette ga meg muligheten til å være aktiv supporter. Så jeg føyk rundt fra veksling til veksling og heiet høylytt mens jeg lot meg imponere av alle de med nummer på brystet; små og store som iherdig ga alt for laget.

Gutta krutt

Ekstra stas, for min del, var det at begge gutta mine, Casper og Mikkel, i år debuterte i Ringeriksmaraton. Dette var et solid plaster på såret, når mor selv måtte stå på sidelinjen. Kameratgjengen til Casper hadde trommet sammen gutta og dannet lag. Ikke noe dårlig lag heller. Til tross for noe variert oppladning på gutta, endte de på en imponerende 25. plass med imponerende slutttid. Litt takket være en solid ankeretappe av lillebror Mikkel, som ble belønnet med invitasjon til banketten. Gratulerer gutter, dere er en herlig gjeng!

Team Figtclub: fra høyre: Severin Korgerud, Casper Berg Hauge, Jesper Henriksen, Cedrik Skjerven, Sondre Sangnes, David Flagstad og Mikkel Berg Hauge. Marius Karlengen var ikke til stede da bildet ble tatt.

Takk!

Så er det vel på sin plass å rette en stor takk til arrangør, frivillige og sponsorer som gjør dette mulig år etter år – til alle dere som skaper glede, forventning, samhold og ikke minst får satt en hel region i bevegelse. Ikke bare på selve løpsdagen, men også på etappetreningene. Åtte uker – åtte etappetreninger. Dette er et sosialt og populært tiltak som gir deg muligheten til å bli kjent med alle etappene – og ikke minst få kjenne litt på egen form og fart. Så husk det til neste år, kjære venner!

En personlig seier

Og tenke seg til at vi var engstelige for Line Svendsgård på etappetreningene. Det var fullstendig bortkastet. Vår kjære venninne Line lot nemlig kreft være kreft og satset i år på parmaraton – og satte like så godt ny, personlig rekord. Det er så ufattelig godt å se deg tilbake i løpeskoene, Line. Gratulerer nok en gang!

Nye utfordringer

Ringeriksmaraton 2018 er over, nå venter nye løpeutfordringer. På lokalt plan er dette Schjongstesten søndag 23. september, hvor overskuddet går til Kreftsaken – samt selvsagt høstens vakreste eventyr, Hytteplanmila, lørdag 20. oktober. Denne er forøvrig snart fullbooket, for de av dere som fremdeles ikke har meldt dere på!

Helt til slutt, takk igjen HQ trening og den aller beste og mest motiverende løpe-PT, Tom-Erik Lukkedal. Jeg hadde aldri fått oppleve den store gleden ved å løpe, hadde det ikke vært for for nettopp HQ og Tom-Erik. Takk også for alle tiders after-Ringeriksmaraton-grillfest, som forøvrig ikke hadde skjedd uten en solid innsats fra fru Lukkedal, Lill Karin.

 

 

Del gjerne:

kveldsutflukt til Ugla

Del gjerne:

Har dere lyst på et bra tips – kom dere opp og ut i marka! Lite mygg ( i all fall denne kvelden), fantastiske turmuligheter, deilig badetemperatur og befriende fritt for trengsel og overbefolkning.

Nordmarka – hvilket eldorado! Om du er turgåer, syklist eller løper – eller foretrekker å ferdes på vannene – så har Nordmarka mye å by på. Og det fine er, at det er så lett tilgjengelig. Det enkle er jo ofte det beste!

Min venninne Janne og jeg spente på oss joggeskoene, tok med oss våre overopphetede, firbente venner og kjørte til Ringkollen. Målet, det var en god treningsøkt samt tilfredse og lykkelige hunder som ikke orket å møte blikket vårt resten av kvelden, etter endt tur.

Har du lyst på nok et bra tips? Dersom du lurer på om du skal komme deg ut på en gå- eller løpetur, så gjør noe smart. Avtal med en venn/ venninne. Det forplikter, samtidig som det gir en enorm sosial gevinst. Planen vår denne mandagskvelden var i utgangspunktet Øyangen rundt, en tur på 14 kilometer. Men – etter rådgivning med en kjentmann, som kunne bekrefte at merking av ruta var dårlig og tidvis fraværende, gikk vi bort fra dette og valgte en litt mindre ambisiøs rute. Rundturen sparer vi til neste gang etter litt mer research!

En fredfull opplevelse

Ugla er et idyllisk skogsvann beliggende like øst for Øyangen. Med Jonsetangen som utgangspunkt, følger du bare skogsbilveien sydover og tar veien videre langs Øyangen til du snur østover og følger skilter til Ugla. Turen er en vakker og fredfull opplevelse med stemningsskapende vann i sikte det meste av veien. Tur/ retur Ugla er en fin tur på 10 kilometer. Turen er passe kupert til å få med seg noen mørnende motbakkedrag – tilsvarende nedover for å kunne slippe opp litt – men for det meste flate, fine strekk.

Livskvalitet

Innendørs løping på tredemølle er en suveren og for meg en høyst nødvendig treningsform. Men la det være hevet over enhver tvil, du får med en ekstra porsjon glede og livslyst på kjøpet, når du kan løpe ute i naturen – og spesielt på en dag som denne. Det er jo dette det hele handler om …

Pur glede …

Og så, da, trygt tilbake på Jonsetangen kom selve gulroten på turen; et forfriskende og avkjølende bad i Øyangen. Og jeg vet jammen ikke  hvem som hadde størst glede av den delen av turen – om det var de tobente med joggesko, eller de firbente med heldekkende pels. Felles kveldsbad ble det uansett.

Turen fra Jonsetangen til Ugla er som sagt en tur på 10 kilometer tur/ retur, som passer for alle, uansett form eller prestasjonsnivå. Om du ønsker å gå, løpe eller sykle, spiller ingen rolle. På veien passerer du vannet Vesleugla og skogstjern dekket med vannliljer, som krydrer den estetiske opplevelsen. Mygg var det lite av, og hoggorm så vi ikke i hele tatt. Badevannet i Øyangen holdt 20´ish grader og var både herlig og forfriskende. For å gjøre turen optimal, så sleng gjerne med deg en matpakke og nyt solnedgangen over Øyangen. Det vil du garantert ikke angre på.

Takk for turen til Janne og Tilly, og selvsagt min kjæreste turvenn Dicte!

Del gjerne:
By | 5. juni 2018|Categories: Trening med mening, Ut på tur|Tags: , , , , |0 Comments

Kjetil Aschim – genial metallkunstner

Del gjerne:

Nylig hadde jeg gleden av å besøkte metallkunstner og Hønefossgutt, Kjetil Aschim, i hans noe annerledes “kunstneratelier”. Der fikk jeg et innblikk i hans geniale arbeider – og lot meg virkelig imponere. Så langt har han nok vært et ukjent navn for mange lokalt. Kjetil har imidlertid for lengst gjort seg bemerket for sine skulpturelle metallarbeider, og har opparbeidet seg en svært så imponerende merittliste.

Nå er den kreative kunstneren endelig i ferd med å markere seg også lokalt. I disse dager monteres nemlig en enorm og fascinerende utvendig utsmykning av det nye Ringerike Vannverk på Kilemoen, signert Kjetil Aschim og Torill Bonsaksen. Jeg anbefaler dere alle å ta turen til Kilemoen for å ta dette kunstverket i nærmere øyesyn.
Faksimile Ringerikes Blad. Foto: Anette Marcelle Hallquist

“Atlantis” på Steinsfjorden

Det mange av dere kanskje forbinder navnet med, er den 10 tonn tunge isskulpturen som han i 2009 lagde i Viksbukta på Steinsfjorden, sammen med sin kamerat Martin Rødberg Larssen. Dette var en skulptur som med sin vakre lyssetting gledet mange forbipasserende på E16, og som fikk massiv oppmerksomhet da RIngerikes Blad arrangerte egen navnekonkurranse; valget falt her til slutt falt på “Atlantis”.

Meet Mr Wallis …

Det formelig gnistrer av Kjetil når han introduserer meg for sine venner Mr. Wallis og Mr. Cooper. Forståelig nok! De er en del av ett av hans siste verk, bestående av flere små personligheter i form av lamper, som har fått navnet “Pendlerne”. Derfor er de iført kleskoden dress og slips.

Inspirasjonen til disse metalliske personlighetene, fikk han da han passerte et busstopp fylt med ventende pendlere – korrekt antrukket i dress. De engelske navnene synes han rett og slett forsterket det formelle “businesspreget”. Som motstykke til det formelle, er kroppene laget av bensintaker fra gamle Tempo-mopeder, og hodene er gamle sykkellykter.

Et bra tips til Bane NOR; For hva kunne vel passe bedre som utsmykking av lokaler forbundet med Ringeriksbanen og nye E16, tenker jeg…

Kreativ hule

Allerede i ung alder visste Kjetil at kunsten skulle bli hans livsvei, bare ikke i hvilken form. Han valgte derfor Hønefoss Videregående skole med linjevalg tegning form og farge. I dag er han en anerkjent og merittert kunstner, som sammen med sin kone Siri og to døtre, er bosatt kun et lite steinkast fra skolen hvor det hele startet. Han skulle bare ha visst … Hjemme i kjelleren på den selvbygde garasjen, har han verksted hvor han skaper det mest utrolige – av det mest utrolige.

Hadde jeg ikke visst bedre, så hadde jeg umiddelbart gjettet bilverksted eller mekanisk verksted. Men det var før jeg ble fanget av den kreative atmosfæren, og blikket mitt ble dradd mot fantastiske kunstskatter som dukket opp innemllom alle maskiner og verktøy. Hyllene er fylt med det som for meg ser ut som skrap, men som for Kjetil er kjære og langt fra tilfeldig samlede skatter. System og orden i galskapen avslører at det langt fra er noen “skrotnisse” som holder til her!

God start på kunstnerlivet

Over en kopp kaffe på kjøkkenet, i et spennende hjem som vitner om at det her bor to kreative sjeler (hans kone Siri er den kreative når det kommer til interiør, mens Kjetil er handyman), forteller Kjetil om sin kunstneriske reise – så langt. Det at han endte opp som kunstner, overrasket ingen. Men at det skulle bli nettopp metallkunstner, beror litt på tilfeldigheter – og på at veien blir til mens man går …

Etter endt videregående, ble det to års studier ved Asker kunstfagskole. Deretter fulgte en treårig bachelor i metallkunst, og til slutt toppet han det med en toårig master, begge deler ved Kunsthøgskolen.

– Jeg fikk raskt sansen for å jobbe med metall da jeg startet på Kunsthøgskolen. Der jobbet vi med alt fra mindre smykker til større prosjekter, og jeg lærte ulike teknikker og fremgangsmåter innen støping, etsing og sveising for å nevne noe. Jeg tjener nok ikke like mye som en lege, men jeg har faktisk like lang utdannelse, forteller en konsentrert metallkunstner, i ferd med å legge siste hånd på verket på sitt nyeste bestillingsoppdrag.

Fra kunstnerkollektiv til bestillingsverk

Det å ta steget ut fra den trygge studenttilværelsen til det virkelige kunstnerlivet, kan for mange bli både tøft og ensomt. For Kjetils del ble dette imidlertid en spennende og lærerik tid hvor han, sammen med flere medstudenter, startet kunstnerkollektivet “Kl!nk”. Det skulle vise seg å bli nyttig læring ved å bytte på å håndtere ulike administrative oppgaver såvel som å booke utstillinger på anerkjente og spennende gallerier. Det var også her Kjetil startet sitt, etterhvert omfattende, kunstneriske samarbeid med kollega Toril Bonsaksen.

Mange av Kjetils arbeider er bestillingsverk. Da jeg besøkte verkstedet, nærmest snublet jeg over et, ikke så helt tilfeldig plassert, gravemaskinbelte på vei til å bli en skolopender. Prosjektet er en utsmykning som skal pryde veggene på Arendal Videregående skole som blant annet utdanner maskinførere, derav gravemaskinbeltet. At det ble en skolopender er ikke tilfeldig; Kjetil er kjent for sin svakhet for ulike former for småkryp.

“HønefossPorten”

Etterhvert som han forteller, går det opp for meg at ikke bare er Kjetil kreativ og skapende, han er også utrolig arbeidssom. I tillegg til en rekke bestillingsoppdrag, står flere utstillinger på trappene – deriblant to større separatutstillinger i henholdsvis Bergen og Haugesund. Og får han litt tid til overs, ja, så produserer han like gjerne spennende saker for salg i egen nettbutikk. Jeg anbefaler dere å besøke Kjetils hjemmeside hvor du kan lese mer om hans arbeider og se bilder.

I det jeg øyeblikket jeg svingte ut porten, inspirert av min kunstnervisitt, fikk jeg den mest fantastiske idé; hva om Kjetil kunne få i oppdrag å lage en utsmykning sentralt plassert på Hvervenmoen – “HønefossPorten”. Hvor fantastisk hadde ikke det vært!!!

Mer om Kjetil kan du lese HER

Del gjerne:
By | 31. mai 2018|Categories: Folk i farten, Kulturliv|Tags: , , , |0 Comments
Del gjerne: