­
Del gjerne:

“girlpower” – kunsten å gjøre hverandre gode …

Del gjerne:

Da har jeg løpt KK-mila, høstens store løpsfest for damer på Bislett Stadion. Nærmere 7.000 andre og meg. Men viktigst av alt – jeg løp sammen med mine gode venninner Janne, Siri, Dorte og Siri M. (Dortes kusine som kom helt fra Nordfjordeid for å delta sammen med oss). Løpsdagen kom med solskinn og sommertemperatur. Vi stilte med friske bein og med utstyret i orden. Som lagleder hadde jeg beordret de alle opp av senga tidlig, for å innta en solid frokost med havregrøt og omelett hjemme, før jeg plukket de opp, én etter én …

Glade mosjonister med konkurranseinstinkt

Men så, i bilen, slo det inn for alvor; nerver og et snikende behov for å bygge oss ned og nedsnakke egne forventninger. Vi sjekket inn på hotellet og spiste en lett lunsj mens praten gikk omtrent så her; Jeg har trent veldig lite, har hatt litt vondt og jeg er ikke så opptatt av tider og resultater. Klart at vi var opptatte av resultatet; ellers hadde vi ikke stått der med startnummer på brystet! Riktignok er det gode treningsøkter på HQ trening og løpeturer i skog og mark som er hovedformålet vårt. Men kom igjen; det var en grunn til at vi hadde meldt oss på. Da kom vendepunktet, og vi tok en kollektiv beslutning. Vi ble stolte av oss selv, motiverte og løftet hverandre opp, og ikke minst gledet oss til å konkurrere. Ikke mot alle de andre – men mot oss selv!!!

Det ga et saftig påfyll av energi og selvtillit som vi visste at ville komme godt med.

Vi sees i mål …

For enkelte er det å løpe en mil ikke stort mer enn en middels treningsøkt – for andre betyr det å bryte en barriere. De nærmere 7.000 som løp KK-mila, representerte løpere i alle kategorier. Felles for oss fem, som stod samlet på startstreken på Bislett stadion denne lørdag ettermiddagen, var at vi alle var innstilt på å gjøre vårt aller beste. Utfordre kondisjon, musklatur og ikke minst hode. Vi var alle førstereis på KK-mila, noen var til og med førstereis på å løpe én mil.

Så var det bare å ønske hverandre en god tur – og glede seg til en lykkelig gjenforening over målstreken.

Sammen er vi sterkere!

Vi hadde alle satt våre egne tidsmål – og vi klarte disse. Det kunne vi takke hverandre for; sammen hadde vi gjort hverandre gode nok!

Gjennomføringsevnen er utvilsomt langt sterkere når man står samlet. Kraften av å heie hverandre fram er enorm og må på ingen måte undervurderes. Dette gjelder ikke bare i konkurranser, for det er vel egentlig bare “rosinen i pølsa” i denne sammenhengen. Nei, jeg snakker om de utallige treningsøktene som vi motiverer hverandre til å stille på. En “trenings-date” med en venn drar deg ut på økter du ellers enkelt hadde funnet gode grunner for å utsette – eller i verste fall avlyse.

Belønning er bra, og jeg kan bekrefte at det funker like bra for voksne som barn. Trøtte og stive bein ble som nye da vi tok turen opp trappene for å hente våre, så inderlig, velfortjente glass med bobler og “goodie-bags”. Dette hadde vi sett frem til og bildet sier vel mer enn tusen ord!


Restitusjon

Gode tilbakemeldinger og heiing på hverandre gir en sunn og god prestasjonskultur. Etter endt løp var vi så “høye” på egne prestasjoner, at vi like godt la inn et ekstra “pit-stop” med bobler på restitusjonsøkten tilbake til hotellet.

Nye mål er satt

Intet løp uten bankett – heller ikke denne gangen. Fem glade damer, helt uten synlige tegn på dagens fysiske kraftanstrengelse, spiste og skålte for egne prestasjoner på Restaurant Topphem på Solli plass. Restauranten ga vi forøvrig toppkarakter på alle områder og anbefaler den på det varmeste. Praten gikk lett ut i de sene kveldstimer om veien videre – både treningsopplegg og nye mål …

Ett nytt mål ble spikret og plottet inn i kalenderen; 7. september 2019 står vi nok en gang på startstreken på Bislett Stadion klare for å bryte nye barrierer og knuse personlige rekorder i KK-mila.

Takk for turen damer, vi ses på “mølla” på HQ Trening. Vi har bare såvidt begynt å heie på hverandre og gjøre hverandre gode!

Del gjerne:
Av | 14. september 2018|Kategori: Trening med mening|Tags: , , , , |0 kommentarer

når skogen kaller …

Del gjerne:

Turfolkmagneten Mørkonga er stengt, men hva gjør vel det! Vi, det vil si Karianne, Line og meg selv – med våre fire, firbente venner – snudde oss rundt og flyttet bare turen litt sydover på Krokskogen. Der nådde vi både Manaskardet og Byflakseter. For en tur! Trives du i skog og mark og befinner deg i Ringeriksregionen – ja, så er dette en tur for deg.

Stiene her er nokså nymerkede, og de geleidet oss trygt gjennom hele turen. Her er det rett og slett ikke mulig å gå seg bort – selv for oss erfarne “gå-seg-bortere”!!! Men, merket eller ikke – turkart som viser hvor på veien du befinner deg, er alltid kjekt å ha. Jeg vil anbefale dere å laste ned appen til Den Norske Turistforening (DNT); ut.no. Der finner du alt alt som du trenger, både turforslag og kart over merkede stier og veier.

Og når du først vandrer langs blåmerkede stier og leser turistforeningens kart – så er det vel kanskje like greit å melde seg inn i DNT!

Balsam for kropp & sjel

Utgangspunktet er Sundvolden, hvor du kan parkere på parkeringsplassen bak Oppvekstsenteret. Stien starter samme sted hvor Kleiva starter. Etter 50 meter følger du imidlertid skilting til høyre, mot Turveien Sundvollen-Nes.

Turen opp til Manaskardet fra parkeringen er fire kilometer. På toppen av skaret, la vi på en drøy kilometer og nådde dermed de idylliske setervollene på Byflakseter. Dette er et perfekt stoppested for et sultent turfølge med sekkene fulle av go’saker. Kort oppsummert er dette en tur på totalt 10,2 kilometer med en stigning på 400 høydemetre. Belønningen får du i form av slående utsikt, nærkontakt med eventyr-Krokskogen, en god treningsøkt samt en solid dose med avstressende sjelefred.

Variert terreng

Det sier seg selv at du bokstavelig talt må ta høyde for å måtte forsere noen pulsbakker på denne turen. Men fortvil ikke, de kommer med god nok avstand til å hente seg inn igjen på de flatere strekkene. Stiene er til gjengjeld stødige og gode, selv i de bratteste partiene, så de aller fleste vil nok kunne komme seg opp med tiden som hjelp. Du kan jo eventuelt også velge å gå med staver.

På turens første del, mellom Sundvollen og Elsrud, passerer du et stort, åpent område der skogen er hugget. Jeg må jo si at dette er et inngrep i naturen som ikke er spesielt vakkert å se på – men, det ligger vel en mening bak. Om ikke annet, så gir det ihvertfall utsikt på en lengre del av turen …

Skogsidyll

Det vi alle stusset litt over da vi nådde skiltet Manaskardet og Turistforeningens kasse, hvor vi selvsagt skrev oss inn i turboken, var: Hvor var nå egentlig dette Manaskardet? Det forstod vi først da vi fikk øye på stien videre, opp selve skaret. Her er det to stivalg, det ene mindre steinete enn det andre og merket som “Manneskardet – mindre glatt”. Den stien valgte vi til alt hell ned igjen.

Det må imidlertid sies at vi var glade for at vi la på den siste kilometeren til Byflakseter. Utsikten er vidstrakt og imponerende på veien opp – men den mest idylliske strekningen var uten tvil den siste kilometeren. Og jammen hadde ikke høstfargene allerede sneket seg inn i blåbærlyngen. Her kunne vi bare ha fortsatt videre og videre og videre og videre …

Uten mat og drikke …

Bærene hadde tørket inn etter en lang og varm sommer, og den eneste soppen som jeg kunne kjenne igjen var rød fluesopp – som kjent lite egnet som næring. Her hadde vi ikke overlevd lenge på det naturen hadde å by på. Da er det godt å kunne nyte medbragt. Og menyen som ble servert på Byflakseter denne augustdagen, var slettes ikke til å kimse av.

Jeg gleder meg alltid så veldig til disse turene – og turen, den starter gjerne kvelden i forveien med planlegging av turmenyen og gjennomgang av planlagt rute. Denne gangen falt valget på omelett, rik på proteiner som gir styrke og energi, samt hjemmelagde knekkebrød, perfekt som mellommåltid (oppskrift nederst i saken). Sammen med noen skiver Vestavindnost, noen skiver Serranoskinke og cherrytomater, ble dette en perfekt lunsj på setra.

Karianne og Line kompletterte måltidet, med te på termos, frukt og en liten (… og velfortjent) søtbit som avslutning på måltidet. Og selvsagt – alle må få! Karianne sørget for at Dicte, Helmer, Henry og Ibra fikk stoppet sulten med brødskiver med leverpostei. Veldresserte som de er, satt de der, så pent på rad, mens “matmor” rettferdig fordelte bitene.

Jeg fant, jeg fant – sa Askeladden!

Når du beveger deg rundt i Guds frie natur, er det ikke grenser for hvilke oppdagelser du kan gjøre – både natur- og menneskeskapte. Vi stusset noe over dette byggverket som kunne minne om en krysning av gapahuk og hoppkant, men kunne ikke se at det ville egne seg nevneverdig til noen av delene. Så, dersom noen av dere har svar på hva i alle dager dette skal være godt for, så del det gjerne med oss.

Jammen snublet vi ikke også over ei lita ensom, tilårskommen og tilsynelatende forlatt “tømmerkoie” på hjul, høyt oppe i skogholtet. Nysgjerrigheten tok overhånd, og til vår store glede var døra ulåst. Vi konkluderte raskt med at koia var brukt av skogsarbeidere, men ikke de siste tiårene. Aviser fra 1970-tallet og etterlevninger av to seigmenn i vindusposten, uviss av hvilken farge, underbygde den mistanken.

Frister til gjentakelse

Jeg sa innledningsvis at det var umulig å gå seg bort her. Det er for såvidt sant nok, bortsett fra at vi tok et litt dårlig veivalg langs en skogsbilvei gjennom et hogstfelt. Det gjorde ikke store utslaget, men det tilførte snarere turen litt ekstra spenning med klatring over “stokk og stein”.

Krokskogen har uendelig med turstier å by på. Denne turen kan lett gjøres til en lengre dagsetappe – ved å fortsette runden via Finneflakseter, Sørsetra, Kongens utsikt, Kleivstua og ned igjen via Kleiva. Planleggingen er allerede i gang – neste gang tar vi hele runden!

Takk for turen damer og ikke minst til våre kjære firbente!

Oppskrift knekkebrød

Hjemmelagde knekkebrød går det alltid mye av hjemme hos oss. Perfekt til forkost, i niste, som mellommåltid, eller til å ta i klypa på vei ut døra. Det er enkelt og raskt å lage, og innholdet kan varieres noe etter hva man har tilgjengelig. Selv så foretrekker jeg at det er litt saltsmak på de.

50 g rugmel, 50 g havrekli, 125 g havregryn (små lettkokte), 100 g linfrø, 100 g sesamfrø, 100 g solsikkefrø (her foretrekker jeg de som er tørket og saltet), 100 g gresskarkjerner, 1 ts salt og 7 dl vann.

Sett stekeovnen på 160 grader varmluft. Bland sammen alt det tørre og hell i vannet. Rør godt sammen og la det svelle i 15 minutter. Fordel deigen på to bakeplater dekket med bakepapir. Bruk en stekespade og fordel deigen jevnt utover platene. Sett inn begge platene i ovnen og stek i 15 minutter. Ta ut platene og skjær deigen i ruter, 8 x 8 cm, med en pizzakutter. Stek så videre i 15 minutter. Flytt deretter bitene over på en rist og stek videre i 30 – 35 minutter. Knekkebrødene avkjøles på rist.

Oppskrift omelett

Egg er et supert matvalg som gir styrke og energi før en treningsøkt eller som turmat. Jeg foretrekker omelett på tur. siden det er greit å pakke med seg og holder seg bra i tursekken. Jeg lager den “plain” og kombinerer den heller med annet tilbehør. Slik som her, med skinke og tomater. Det er lett å tenke at alle kan lage en omelett, jeg slenger allikevel med en oppskrift til 2 porsjoner.

1 ss olivenolje til steking, 6 egg, 6 ss vann, smak til med salt og peper.

Varm opp stekepannen på middels varme og ha i olivenoljen. Visp sammen egg og vann og salte og pepre til slutt. Hell røra i stekepannen og stek til den har stivnet. Bruker du passe varme, unngår du at den blir brent i bunn. Det smaker nemlig ikke særlig godt.

God tur og Bon Appétit!

 

 

 

 

 

Del gjerne:

vel blåst – Ringeriksmaraton!

Del gjerne:

Da er Ringeriksmaraton 2018 gått over i historien, og Ringeriksregionen er omsider tilbake til “normalen”. For enkelte betyr dette at løpingen fortsetter med nye mål og utfordringer, mens andre parkerer løpeskoene lengst mulig ut av øyesyn frem til det nærmer seg neste års løpefest. Det som imidlertid er helt sikkert, er at Ringeriksmaraton setter en helt region i bevegelse. Aldri står vi vel mer samlet som region, enn nettopp på denne ene dagen i året.

Ringeriksmaraton samler kolleger, vennegjenger, treningspartnere, familier og nabolag. Og tro meg – dette handler om så mye mer enn de drøyt fem, 10 eller 21 kilometerne som rundt 3.000 løpere tilbakelegger på sin ferd gjennom tre kommuner og to fylker. Bak ligger enorme mengder med både planlegging og trening. Nokså fantastisk …!

Min “løpefamilie” heter HQ trening, med HQ-general Tom-Erik Lukkedal i spissen. Dette er en herlig og inkluderende gjeng – selv når jeg måtte kaste inn håndkleet på grunn av kneskade en uke før løpsdagen, og jeg derfor måtte søke etter en erstatter.

En for laget …

Oppdraget som ble gitt av Tom-Erik, var klart og tydelig; alle stafettpinnene skal til Jevnaker!!! Som sagt, så gjort. Tre åttemanns-lag, ett firemanns-lag og fire parmaraton-lag stod på startstreken – og samtlige fullførte på imponerende vis. Ikke minst han som måtte ta en dobbel etappe fordi han som skulle overta pinnen hadde tatt feil av tiden – og selvsagt sjefen selv, Tom-Erik, som hadde skrudd på turboen og endte på pallen i parmaraton. Gratulerer – ikke rart du er god på å gi oss andre de riktige og prestasjonsfremmende rådene!!!

I år måtte jeg som sagt stå over på grunn av en skade. Trist, men slikt som skjer. Dessuten vet jeg at jeg ved flere anledninger vil få nytte av den treningen som jeg har lagt ned i forkant. Så det har på ingen måte vært bortkastet. Fordelen var at dette ga meg muligheten til å være aktiv supporter. Så jeg føyk rundt fra veksling til veksling og heiet høylytt mens jeg lot meg imponere av alle de med nummer på brystet; små og store som iherdig ga alt for laget.

Gutta krutt

Ekstra stas, for min del, var det at begge gutta mine, Casper og Mikkel, i år debuterte i Ringeriksmaraton. Dette var et solid plaster på såret, når mor selv måtte stå på sidelinjen. Kameratgjengen til Casper hadde trommet sammen gutta og dannet lag. Ikke noe dårlig lag heller. Til tross for noe variert oppladning på gutta, endte de på en imponerende 25. plass med imponerende slutttid. Litt takket være en solid ankeretappe av lillebror Mikkel, som ble belønnet med invitasjon til banketten. Gratulerer gutter, dere er en herlig gjeng!

Team Figtclub: fra høyre: Severin Korgerud, Casper Berg Hauge, Jesper Henriksen, Cedrik Skjerven, Sondre Sangnes, David Flagstad og Mikkel Berg Hauge. Marius Karlengen var ikke til stede da bildet ble tatt.

Takk!

Så er det vel på sin plass å rette en stor takk til arrangør, frivillige og sponsorer som gjør dette mulig år etter år – til alle dere som skaper glede, forventning, samhold og ikke minst får satt en hel region i bevegelse. Ikke bare på selve løpsdagen, men også på etappetreningene. Åtte uker – åtte etappetreninger. Dette er et sosialt og populært tiltak som gir deg muligheten til å bli kjent med alle etappene – og ikke minst få kjenne litt på egen form og fart. Så husk det til neste år, kjære venner!

En personlig seier

Og tenke seg til at vi var engstelige for Line Svendsgård på etappetreningene. Det var fullstendig bortkastet. Vår kjære venninne Line lot nemlig kreft være kreft og satset i år på parmaraton – og satte like så godt ny, personlig rekord. Det er så ufattelig godt å se deg tilbake i løpeskoene, Line. Gratulerer nok en gang!

Nye utfordringer

Ringeriksmaraton 2018 er over, nå venter nye løpeutfordringer. På lokalt plan er dette Schjongstesten søndag 23. september, hvor overskuddet går til Kreftsaken – samt selvsagt høstens vakreste eventyr, Hytteplanmila, lørdag 20. oktober. Denne er forøvrig snart fullbooket, for de av dere som fremdeles ikke har meldt dere på!

Helt til slutt, takk igjen HQ trening og den aller beste og mest motiverende løpe-PT, Tom-Erik Lukkedal. Jeg hadde aldri fått oppleve den store gleden ved å løpe, hadde det ikke vært for for nettopp HQ og Tom-Erik. Takk også for alle tiders after-Ringeriksmaraton-grillfest, som forøvrig ikke hadde skjedd uten en solid innsats fra fru Lukkedal, Lill Karin.

 

 

Del gjerne:

kveldsutflukt til Ugla

Del gjerne:

Har dere lyst på et bra tips – kom dere opp og ut i marka! Lite mygg ( i all fall denne kvelden), fantastiske turmuligheter, deilig badetemperatur og befriende fritt for trengsel og overbefolkning.

Nordmarka – hvilket eldorado! Om du er turgåer, syklist eller løper – eller foretrekker å ferdes på vannene – så har Nordmarka mye å by på. Og det fine er, at det er så lett tilgjengelig. Det enkle er jo ofte det beste!

Min venninne Janne og jeg spente på oss joggeskoene, tok med oss våre overopphetede, firbente venner og kjørte til Ringkollen. Målet, det var en god treningsøkt samt tilfredse og lykkelige hunder som ikke orket å møte blikket vårt resten av kvelden, etter endt tur.

Har du lyst på nok et bra tips? Dersom du lurer på om du skal komme deg ut på en gå- eller løpetur, så gjør noe smart. Avtal med en venn/ venninne. Det forplikter, samtidig som det gir en enorm sosial gevinst. Planen vår denne mandagskvelden var i utgangspunktet Øyangen rundt, en tur på 14 kilometer. Men – etter rådgivning med en kjentmann, som kunne bekrefte at merking av ruta var dårlig og tidvis fraværende, gikk vi bort fra dette og valgte en litt mindre ambisiøs rute. Rundturen sparer vi til neste gang etter litt mer research!

En fredfull opplevelse

Ugla er et idyllisk skogsvann beliggende like øst for Øyangen. Med Jonsetangen som utgangspunkt, følger du bare skogsbilveien sydover og tar veien videre langs Øyangen til du snur østover og følger skilter til Ugla. Turen er en vakker og fredfull opplevelse med stemningsskapende vann i sikte det meste av veien. Tur/ retur Ugla er en fin tur på 10 kilometer. Turen er passe kupert til å få med seg noen mørnende motbakkedrag – tilsvarende nedover for å kunne slippe opp litt – men for det meste flate, fine strekk.

Livskvalitet

Innendørs løping på tredemølle er en suveren og for meg en høyst nødvendig treningsform. Men la det være hevet over enhver tvil, du får med en ekstra porsjon glede og livslyst på kjøpet, når du kan løpe ute i naturen – og spesielt på en dag som denne. Det er jo dette det hele handler om …

Pur glede …

Og så, da, trygt tilbake på Jonsetangen kom selve gulroten på turen; et forfriskende og avkjølende bad i Øyangen. Og jeg vet jammen ikke  hvem som hadde størst glede av den delen av turen – om det var de tobente med joggesko, eller de firbente med heldekkende pels. Felles kveldsbad ble det uansett.

Turen fra Jonsetangen til Ugla er som sagt en tur på 10 kilometer tur/ retur, som passer for alle, uansett form eller prestasjonsnivå. Om du ønsker å gå, løpe eller sykle, spiller ingen rolle. På veien passerer du vannet Vesleugla og skogstjern dekket med vannliljer, som krydrer den estetiske opplevelsen. Mygg var det lite av, og hoggorm så vi ikke i hele tatt. Badevannet i Øyangen holdt 20´ish grader og var både herlig og forfriskende. For å gjøre turen optimal, så sleng gjerne med deg en matpakke og nyt solnedgangen over Øyangen. Det vil du garantert ikke angre på.

Takk for turen til Janne og Tilly, og selvsagt min kjæreste turvenn Dicte!

Del gjerne:
Av | 5. juni 2018|Kategori: Trening med mening, Ut på tur|Tags: , , , , |0 kommentarer

Kjetil Aschim – genial metallkunstner

Del gjerne:

Nylig hadde jeg gleden av å besøkte metallkunstner og Hønefossgutt, Kjetil Aschim, i hans noe annerledes “kunstneratelier”. Der fikk jeg et innblikk i hans geniale arbeider – og lot meg virkelig imponere. Så langt har han nok vært et ukjent navn for mange lokalt. Kjetil har imidlertid for lengst gjort seg bemerket for sine skulpturelle metallarbeider, og har opparbeidet seg en svært så imponerende merittliste.

Nå er den kreative kunstneren endelig i ferd med å markere seg også lokalt. I disse dager monteres nemlig en enorm og fascinerende utvendig utsmykning av det nye Ringerike Vannverk på Kilemoen, signert Kjetil Aschim og Torill Bonsaksen. Jeg anbefaler dere alle å ta turen til Kilemoen for å ta dette kunstverket i nærmere øyesyn.
Faksimile Ringerikes Blad. Foto: Anette Marcelle Hallquist

“Atlantis” på Steinsfjorden

Det mange av dere kanskje forbinder navnet med, er den 10 tonn tunge isskulpturen som han i 2009 lagde i Viksbukta på Steinsfjorden, sammen med sin kamerat Martin Rødberg Larssen. Dette var en skulptur som med sin vakre lyssetting gledet mange forbipasserende på E16, og som fikk massiv oppmerksomhet da RIngerikes Blad arrangerte egen navnekonkurranse; valget falt her til slutt falt på “Atlantis”.

Meet Mr Wallis …

Det formelig gnistrer av Kjetil når han introduserer meg for sine venner Mr. Wallis og Mr. Cooper. Forståelig nok! De er en del av ett av hans siste verk, bestående av flere små personligheter i form av lamper, som har fått navnet “Pendlerne”. Derfor er de iført kleskoden dress og slips.

Inspirasjonen til disse metalliske personlighetene, fikk han da han passerte et busstopp fylt med ventende pendlere – korrekt antrukket i dress. De engelske navnene synes han rett og slett forsterket det formelle “businesspreget”. Som motstykke til det formelle, er kroppene laget av bensintaker fra gamle Tempo-mopeder, og hodene er gamle sykkellykter.

Et bra tips til Bane NOR; For hva kunne vel passe bedre som utsmykking av lokaler forbundet med Ringeriksbanen og nye E16, tenker jeg…

Kreativ hule

Allerede i ung alder visste Kjetil at kunsten skulle bli hans livsvei, bare ikke i hvilken form. Han valgte derfor Hønefoss Videregående skole med linjevalg tegning form og farge. I dag er han en anerkjent og merittert kunstner, som sammen med sin kone Siri og to døtre, er bosatt kun et lite steinkast fra skolen hvor det hele startet. Han skulle bare ha visst … Hjemme i kjelleren på den selvbygde garasjen, har han verksted hvor han skaper det mest utrolige – av det mest utrolige.

Hadde jeg ikke visst bedre, så hadde jeg umiddelbart gjettet bilverksted eller mekanisk verksted. Men det var før jeg ble fanget av den kreative atmosfæren, og blikket mitt ble dradd mot fantastiske kunstskatter som dukket opp innemllom alle maskiner og verktøy. Hyllene er fylt med det som for meg ser ut som skrap, men som for Kjetil er kjære og langt fra tilfeldig samlede skatter. System og orden i galskapen avslører at det langt fra er noen “skrotnisse” som holder til her!

God start på kunstnerlivet

Over en kopp kaffe på kjøkkenet, i et spennende hjem som vitner om at det her bor to kreative sjeler (hans kone Siri er den kreative når det kommer til interiør, mens Kjetil er handyman), forteller Kjetil om sin kunstneriske reise – så langt. Det at han endte opp som kunstner, overrasket ingen. Men at det skulle bli nettopp metallkunstner, beror litt på tilfeldigheter – og på at veien blir til mens man går …

Etter endt videregående, ble det to års studier ved Asker kunstfagskole. Deretter fulgte en treårig bachelor i metallkunst, og til slutt toppet han det med en toårig master, begge deler ved Kunsthøgskolen.

– Jeg fikk raskt sansen for å jobbe med metall da jeg startet på Kunsthøgskolen. Der jobbet vi med alt fra mindre smykker til større prosjekter, og jeg lærte ulike teknikker og fremgangsmåter innen støping, etsing og sveising for å nevne noe. Jeg tjener nok ikke like mye som en lege, men jeg har faktisk like lang utdannelse, forteller en konsentrert metallkunstner, i ferd med å legge siste hånd på verket på sitt nyeste bestillingsoppdrag.

Fra kunstnerkollektiv til bestillingsverk

Det å ta steget ut fra den trygge studenttilværelsen til det virkelige kunstnerlivet, kan for mange bli både tøft og ensomt. For Kjetils del ble dette imidlertid en spennende og lærerik tid hvor han, sammen med flere medstudenter, startet kunstnerkollektivet “Kl!nk”. Det skulle vise seg å bli nyttig læring ved å bytte på å håndtere ulike administrative oppgaver såvel som å booke utstillinger på anerkjente og spennende gallerier. Det var også her Kjetil startet sitt, etterhvert omfattende, kunstneriske samarbeid med kollega Toril Bonsaksen.

Mange av Kjetils arbeider er bestillingsverk. Da jeg besøkte verkstedet, nærmest snublet jeg over et, ikke så helt tilfeldig plassert, gravemaskinbelte på vei til å bli en skolopender. Prosjektet er en utsmykning som skal pryde veggene på Arendal Videregående skole som blant annet utdanner maskinførere, derav gravemaskinbeltet. At det ble en skolopender er ikke tilfeldig; Kjetil er kjent for sin svakhet for ulike former for småkryp.

“HønefossPorten”

Etterhvert som han forteller, går det opp for meg at ikke bare er Kjetil kreativ og skapende, han er også utrolig arbeidssom. I tillegg til en rekke bestillingsoppdrag, står flere utstillinger på trappene – deriblant to større separatutstillinger i henholdsvis Bergen og Haugesund. Og får han litt tid til overs, ja, så produserer han like gjerne spennende saker for salg i egen nettbutikk. Jeg anbefaler dere å besøke Kjetils hjemmeside hvor du kan lese mer om hans arbeider og se bilder.

I det jeg øyeblikket jeg svingte ut porten, inspirert av min kunstnervisitt, fikk jeg den mest fantastiske idé; hva om Kjetil kunne få i oppdrag å lage en utsmykning sentralt plassert på Hvervenmoen – “HønefossPorten”. Hvor fantastisk hadde ikke det vært!!!

Mer om Kjetil kan du lese HER

Del gjerne:
Av | 31. mai 2018|Kategori: Folk i farten, Kulturliv|Tags: , , , |0 kommentarer

Gøteborgsvarvet og en stolt debutant

Del gjerne:

Et mål uten en plan er bare et ønske …

Så er jeg da altså blitt halvmaratonløper; vel, i den grad det er å regne for en tittel, da. Men stolt er jeg – mektig stolt. Stolt over å ha løpt 21.097,50 meter gjennom Gøteborgs gater. Stolt over å ha løpt med Hytteplan på brystet. Og stolt over å ha vært en del av en helt fantastisk inkluderende og morsom gjeng.

Jeg satte meg et mål, laget en plan sammen med mine gode hjelpere og kom i mål! Mestringsfølelse er aldri feil; det er heller ikke samhold og delingskultur. Nå har jeg altså opplevd alle tre på én og samme helg; Gøteborgsvarvet med Hytteplan sport.

Joda, det var til tider blodslit. Men opplevelsen av 200.000 tilskuere som heiet gjennom hele Gøteborg, og band som spilte oss frem i den steikende sommervarmen, var absolutt ubeskrivelig. Alt det som jeg hadde hørt om Gøteborgsvarvet er sant – og mere til!

Den gode hjelper

Det hele startet vel egentlig da jeg for drøye to år siden ramlet inn på det nyoppstartede HQ trening i Hønefoss. Der møtte jeg daglig leder Tom-Erik Lukkedal. – Jeg har så lyst til å lære meg å løpe – lyst til å bli glad i å løpe – jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre det, var mitt klare budskap til ham den gang.

Siden da har Tom Erik vært min løpe PT (personlig trener), motivator, mentor og støttespiller. Sist lørdag løp han ved siden av meg den siste kilometeren på Gøteborgsvarvet (etter selv å ha kommet i mål på en svært imponerende tid), og han sørget dermed for at jeg hentet ut mine aller, aller siste krefter fra kjelleren på vei inn mot mål. Jeg var dødssliten, jeg var irritert og en smule forbannet over masingen hans – men det var kun til jeg passerte målstreken. Deretter var det kun pur lykke.

Fra Tja til Ja

På nyåret spurte Tom-Erik meg om jeg ikke kunne tenke meg å løpe halvmaraton; delta på Gøteborgsvarvet. Svaret ble fire ganger et soleklart nei – før det kom et vagt tja.

I januar meldte jeg meg så på en PT-gruppe på HQ i løpestyrke, med PT Kent Eidsaunet. Der kom jeg i godt selskap med Jon Anders Kvisgaard fra Hytteplan og primus motor for Hytteplanmila, Hytteplan sport og så mye, mye mer, samt superspreke Eli Stavheim i Hytteplan sport.

Etter noen uker dukket så spørsmålet opp igjen, og denne gang kom det fra Jon Anders, sjefen sjøl; du har ikke lyst til å bli med og løpe Gøteborgsvarvet da, Trude? Og samtalen, den foreløp omtrent så her;

Jon Anders; Vil du bli med å løpe Gøteborgsvarvet, Trude?

Trude; Tja.

Jon Anders; Du kan jo i hvertfall stå på reservelista …

Trude; OK.

Den listen stod jeg på i nokså nøyaktig 24 timer, før meldingen kom; da er du inne på deltakerlista. Forskremt og litt engstelig svarte jeg nok en gang OK. En plan ble lagt, og slik endte jeg altså opp som halvmaratonløper, takket være Jon Anders og Hytteplan. Det er jeg evig takknemlig for!

Forberedelser

Lytt til erfarne fjellfolk, heter det. Eller som i dette tilfellet, erfarne løpere. Og det skorter aldri på gode råd og tips når du ferdes blant dyktige og erfarne idrettsfolk. Mitt antatt svakeste punkt, var to svake knær. Løsningen ble en hastetime hos Bente Bråten Tronrud, Myroflex- og muskeltrapeut/ massør og partner hos Ringerike Osteopati Klinikk. Bente er viden kjent for å utrette mirakler både når det kommer til massasjebehandlinger og Kineso-taping, noe jeg herved kan bekrefte.

Delingskultur

Jeg tror nok ikke at jeg helt klarte å skjule følelsene mine, da jeg som førstereis entret Hytteplans Gøteborgs-ekspress. Men den nervøsiteten og spenningen som jeg hadde kjent på en stund, forsvant som dugg for solen før vi hadde passert Svinesund.

Innen vi nådde Gøteborg, hadde jeg plukket opp mangt et nyttig tips om alt fra løypeprofilen, riktig knyting av sko, hva jeg burde spise, drikke og ha med i sekken, til kunsten å planlegge toalettbesøk før startskuddet gikk. Hvilken læringskurve!

Fra blodslit til bankett

Det første som slo meg etter og ha passert mållinja var; det er aldri for sent!!! Fordi, de av dere som kjenner meg og har kjent meg en god stund, vet at jeg aldri har vært noen løpejente. Nå viser det seg da, altså, at det var det mentale plan dette lå på, ikke på det fysiske. Så tusen takk til alle dere som har heiet på meg, både på hjemmebane, mine gode og trofaste treningsvenninner og til hele Hytteplan sport -gjengen – både løpere og ikke minst de gode hjelperne som stilte som support og heiagjeng.

Men den største takken går til Hytteplan, et selskap og en organisasjon med sann idrettsglede i ryggraden. En spesiell takk går til Jon Anders Kvisgaard, mannen som har lært meg ett og annet om ekte idrettsglede, om det å ta vare på hverandre og ikke minst om det å aldri gi opp, selv når det butter. Jon Anders trosset i år sykdom og krampe i begge legger og fullførte sitt Gøteborgsvarvet for 22. gang. Dit kommer nok aldri jeg, men dette var forhåpentligvis ikke mitt siste. Jeg er klar for nye utfordringer!

Og hva smaker da vel bedre etter en fysisk anstrengende dag, enn en skikkelig bankett med god mat, godt drikke og allsang …

Følg drømmen!

MEN – dette handler egentlig ikke om meg og mine prestasjoner; det handler om å flytte grenser, og det å våge å si ja. Det handler om målsetting, det handler om å oppleve et inkluderende samhold i en gjeng som heier hverandre frem – uansett sluttid – til og med en engstelig førstereis.

Vi har alle våre drømmer – drømmer som vi har båret på hele livet, og drømmer som har kommet til oss på veien. Halvmaraton har ikke vært en livslang drøm for meg; men ble det fra den dagen jeg ble presentert for Gøteborgsvarvet. Dette var min første halvmaraton, men ikke den siste! Erfaringen velger jeg også å dra nytte av når det kommer til andre ting i livet mitt. For ingen ting slår vel det å kunne si til seg selv; jeg klarte det! Og opplevelsen – ja, den blir så ufattelig mye bedre når du kan dele den med andre.

Gøteborgsvarvet har vært en eventyrlig reise for meg, helt fra bussen forlot Hønefoss fredag formiddag, til vi returnerte søndag ettermiddag. Trygt hjemme igjen, sliten men med mengdevis av fornyet energi ,var det tid for å fordøye inntrykkene. Og hva er vel da bedre enn å kunne løpe i det stille og nyte roen langs Nordmarkas stier. Det er tross alt slike dager det er flest av ….

Avslutningsvis – for de av dere som nå lurer; min tid ble i forkant estimert til 2t 34 min, mens håpet mitt var å komme under 2t 30 min. Sluttiden ble 2t 33 min. Juhuu, jeg er kjempefornøyd. Og det fine med å være førstereis, er jo  at man “perser” uansett!

 

Del gjerne:
Del gjerne: