Del gjerne:

I skogkanten ved Viker i Vestre Ådal, skjuler det seg en godt gjemt kulturskatt; Viker kirke – Ringerikes eldste bevarte trekirke. Ettersom jeg stadig trekkes mot naturen på Vikerfjell, har jeg gjentatte ganger kjørt forbi og så vidt skimtet den tjærebrune trekirken mellom trærne. I tillegg har jeg ved gjentatte anledninger fått nyss om at Viker kirke er en opplevelse man ikke bør gå glipp av.

Jeg tok derfor kontakt med sokneprest i Ådal, Pål Asle Djupvik, og uttrykte mitt ønske om å få avlegge kirken et besøk. Han tok utfordringen på strak arm og åpnet gladelig dørene til Viker kirke en vakker vinterdag, mens snøen dalte ned …

tur13

tur11

De hadde helt rett, de som påstod at det er noe helt eget ved denne gamle trekirken, som dateres helt tilbake til slutten av 1600-tallet. Lukten av de oljede tømmerveggene, stimulerer sansene; lyset gjennom det gamle glasset i vinduene ivaretar den nostalgiske atmosfæren, og den fantastiske altertavlen fra 1720-årene uttrykker en hellig atmosfære. I disse veggene skjuler det seg ikke bare en kirke- og kulturhistorie, men også en rik bygdehistorie. Det ga meg en umiddelbar ro. Gledelig er det derfor å kunne dele denne vakre kulturskatten med dere, kjære venner.

Prost Pål Asle Djupvik kom til Ådalen i 2013 og legger ikke skjul på at han umiddelbart fikk et nært og godt forhold til såvel menigheten, som de tre kirkene som tilhører Ådal prestegjeld. I tillegg til Viker kirke, er det Nes kirke og Hval kirke. «Jeg er heldig. Det er fantastiske og engasjerte mennesker jeg treffer på i min menighet. Og så har vi tre vakre kirker som alle er unike på hver sin måte. Viker kirke er på alle måter en stemningsfull kirke, som egner seg spesielt godt til høytidsgudstjenester og spesielle anledninger», forteller Pål Asle. Selv kan jeg godt se for meg både julaften og påskehøytiden i dette kirkerommet …

tur22

Kirkebesøket skulle vise seg å bli en magisk og historisk oppdagelsesferd for både den ene og den andre. Det er jo ikke hverdagskost for presten å bestige klokketårnet heller, skulle det vise seg. «Det som er så flott, er at jeg oppdager nye ting hver gang jeg er her», forklarer Pål Asle, mens vi forsiktig krysser knirkende gulvplanker og bestiger den åpne, noe vindskeive trappen, på vei opp til klokketårnet. «Jeg kjenner dessverre fremdeles alt for lite til kirkens historie. Men det finnes en rekke personer i bygda som er vel innvidd i den».

Vel oppe i det kraftige men ikke så høye vesttårnet, som ble laftet opp i 1721, åpenbarte det seg ikke bare to fantastiske kirkeklokker, men også en imponerende utsikt i det vinduslemmene ble slått til side. På den ene siden kirkestuen med Vikerfjell i bakgrunnen, og Sperillen på den andre.

tur14

tur15

tur3

Jeg må jo si at det føles nokså mektig å stå der oppe i klokketårnet mellom nesten 300 år gammelt rundtømmer. Man blir rett og slett litt ydmyk i forhold til historien. Jeg forsøkte å ta innover meg hvor mye dette vakre kirkebygget har betydd for den vesle bygda på vestsiden av Sperillen, men det lot seg rett og slett ikke gjøre.

Galleriet er nokså unikt og går langs vest-. nord- og sydveggen. Den nås gjennom en noe lav, men autentisk dør i vesttårnet. Ivrig som jeg var etter å se og utforske alt, insisterte jeg på å ta turen innom på ved ned igjen. Det er nokså utrolig hvordan alt ser annerledes ut når man får det i fugleperspektiv. Det fylles ofte opp under høytidsgudstjenestene i Viker kirke. Jeg kan godt forstå at benkene på galleriet kommer godt med, når 150 små og store skal få plass innenfor dørene.

tur4

tur30

tur28

Med unntak av altertavlen, alterringen, den vakre døpefonten og prekestolen, er alt interiøret umalt. Blikket mitt vendes hele tiden mot den vakkert dekorerte altertavlen fra 1720. Den består av et maleri av korsfestelsen, omgitt av statuer av Moses og Aron. Over bildet er en bladkrans som omgir Kristian VIIs kongemonogram. Den rikt dekorerte, åttekantede døpefonten med himling, er fra 1728. Fortsatt like vakker, men tydelig preget av tidens tann. Sammen med Pål Asle, som har et helt spesiell fascinasjon for gamle skrifter og fonter, fikk vi sakte men sikkert tydet budskapet. Prekestolen med sine fem fag, antas å være fra 1600-tallet, men ble først dekorert på 1700-tallet. Mot de oljede tømmerveggene får dette interiøret all den oppmerksomhet den fortjener.

tur20

tur8

tur24

tur6

Det er noe helt spesielt å kunne rusle rundt i stillhet og sanse alle inntrykkene. Hvor enn jeg snudde meg, dukket det opp nye og spennende skatter. Som for eksempel maleriet over benkene, datert 1779, med motivet «Judas svikefulle kyss», og krusifikset som henger over koråpningen. Og ikke minst fikk jeg prøvd de omtalte kirkebenkene. Det sies at ingen noensinne har falt i søvn under gudstjeneste i Viker kirke, takket være de vonde kirkebenkene. Jeg herved bekrefte at dette medfører riktighet …!

Men – vonde benker til tross, etter denne dagens opplevelser, ser jeg nå frem til også å kunne oppleve kirken i gudstjeneste. Ikke minst for å høre den populære soknepresten, som omtaler kirken som et levende kirkerom. «For meg er det viktig å la barna slippe til. En gang, mens jeg knelte foran alteret, hørte jeg visking og knising rundt meg. Da jeg snudde meg, var alterringen fylt med småbarn. Det var en flott opplevelse», forteller Pål Asle. Det hører da med til historien, at han og hans kone Marita, driver Hallingby barnekor med god hjelp av frivillige i menigheten.

tur18

Historien om Viker kirke er, som dere forstår, både lang og innholdsrik. Jeg innser at mine opplevelser bare representerer en liten del av den. Det finnes helt sikkert mange der ute som nå kunne tenke seg å komme med utfyllende informasjon og detaljer om denne kirkelige kulturskatten. Min begeistring er uansett vekket. Og skulle nå flere av dere bli fristet til å ta turen, om ikke annet for kulturhistorien sin del, så er første mulighet fastelavensgudstjenesten søndag 26. februar. Det kan jeg virkelig anbefale.

Og jammen ble det ikke avslutningsvis tid til «kirkekaffe» i sakristiet med kanelsnurrer fra «Det Øde Bakeri» på Røyse. De startet jeg dagen med å hente nystekte klokken 07.30. Som vestlending regnet jeg med at soknepresten visste å sette pris på litt ferske bakervarer, hvilket han gledelig nok gjorde. Det hele ble behørig overvåket av 14 tidligere prester i Ådal prestegjeld, hengende over bordet i glass og ramme. Alt fra den strengeste av de alle, Gunnar Gunnersen, som det fremdeles går gjetord om, til Erling Tobiassen, mannen bak den kjente salmen «Jeg er i Herrens hender».

Jeg vil med dette få rette en stor takk til prest Pål Asle Djupvik, for å åpne kirken og by på en omvisning noe utenom det vanlige.  Og ikke minst, for å ha måkt sti til oss rundt kirken og kirkegården. Takk til min søster Brit Ellen, som deler min sans for kulturhistorie og ble med meg som reisefølge til Vestre Ådal. Og til slutt, takk til Ole Ringerud på Ringerud gård, som hadde fylt opp kjøledisken i eggutsalget så jeg fikk sikret meg ferske gårdsegg på veien hjem. For en tur …

Les mer om Viker kirke HER

tur29

tur9

tur31

tur12

 

tur26

 

 

 

 

Del gjerne: